Og den oppgaven føler åpenbart fagforeningsleder Eric Berget seg kallet til, og han synes å tåle heller dårlig at Anne K H Solberg har stilt noen kritiske spørsmål ved den formen 1.mai-feiringen har fått. Ut i fra et demokratisk synspunkt burde det kanskje være lov å stille spørsmål ved sakligheten i at det kun er paroler fra den politiske venstresiden som i realiteten kan aksepteres den 1.mai?

Og ikke helt uventet, benytter Eric Berget anledningen til å fremføre noen velkjente «rituelle» standpunkter typisk for fagbevegelsen, og den sittende regjeringen kritiseres i sterke ordelag. Men hvor saklig er nå egentlig denne kritikken? For dem som evner å heve seg over propagandaen fra 1.mai-parolene, vil man oppdage en helt annen virkelighet: Intet parti står Arbeiderpartiet nærmere enn Høyre! I utenrikspolitikken er det knapt noen forskjell, og enn så lenge er det også full enighet om at vi absolutt er best tjent med å hegne EØS-avtalen. Internt i Ap synes det å være en voksende uenighet om EØS, men her forholder jeg meg til Aps øverste ledelse.

Den fremste målsettingen for begge partiene er å føre en politikk som vil bevare bærekraften i den norske velferdsstaten. Og begge skjønner at dersom dette skal bli mulig, må vi tilrettelegge for et velfungerende næringsliv, og det gjelder til havs så vel som på land. Selvfølgelig er det uenigheter, men det gjelder først og fremst om hvor en finner veien til målet. I motsetning til Senterpartiet, skjønner Ap at dersom velferdsstaten skal bevares, må det til en effektivisering på en rekke områder. Regjeringen Solberg har satt i gang mange reformer, og sentrale personer i Ap er nok helt enig i behovet, men når man likevel velger å protestere (noe halvhjertet) er nok det ut i fra et politisk markeringsbehov.

(En kan da slettes ikke være enig med Høyre?)

Den største forskjellen mellom Høyre og Ap ligger i det ideologiske grunnlaget:

Til tross for at all erfaring viser at konkurranseutsetting er den beste måten å utnytte resursene på, blånekter Ap for at så kan være tilfelle for alt som har med helse- og omsorg å gjøre. Ser at debattanten Stian Pettersen Sagvold, ikke kan fatte og begripe at det er mulig å starte som tillitsvalgt for deretter å havne i Høyre. Vel, et slikt standpunkt har nok sin forklaring i politisk trangsyn. Det foreligger svært rasjonelle grunner for at en både kan være tillitsmann og høyrepolitiker på samme tid.

Sigvard K Gilstad