Ut i fra en teoretisk vinkling fins det det vel knapt noe mere demokratisk enn folkeavstemninger, men i praksis kan det likevel synes for at dette har sine begrensninger.
Bemanning av politiske verv i et demokrati kan naturlig nok bare skje via valg, men har det noen mening at andre viktige saker, som oppdatering av en kommunestruktur, skal avgjøres ved folkeavstemning? I praksis viser det seg at det kan være vanskelig å nå frem selv med helt åpenbare argumenter. Hvorfor det er slik må klokere hoder enn meg forklare, men deler av forklaringen ligger nok i at mange kun stemmer ut fra følelser, og da kan den underliggende «frykten for det ukjente» (ligger i våre gener) bli avgjørende.
Det er også gjerne slik at dersom en sak inneholder en form for kompleksitet, kan det være svært vanskelig å nå ut til folk flest selv med tilsynelatende enkle sammenhenger.
Eksempelvis valgte amerikanerne en kapasitet som Barak Obama til president, men de samme velgerne forsto ikke at dersom dette valget skulle få noen tyngde, burde man også ha gitt ham flertall i kongressen.
Men en trenger da slettes ikke over havet for å finne eksempler, det er da mye å ta av lokalt. På Verdal er tilsynelatende mange bekymret for eldreomsorgen om dagen, men er man egentlig så bekymret da? For ikke å snakke om engasjementet for å forlenge livet til skolen i Leksdalen, det kan da synes for at en virkelig mener at skolen bør bestå, men er nå egentlig det helt sant? Kan det være at dette er noe man bare sier?
I juni i år var det folkeavstemning om sammenslåing av kommunene (Verdal og Levanger), og formålet var det helt entydig: En samlet kommune ville kunne driftes langt mere effektivt (fremgår også krystallklart i intensjonsavtalen), og følgelig ville en bli i stand til å bedre den kommunale tjenesteytingen. (Øke budsjettene for både skole og eldreomsorg.)
Men verdalingene var da åpenbart ikke spesielt interessert i dette, etter som en sa et rungende NEI til sammenslåing! På Verdal ble en riktig nok grundig villedet av Arbeiderpartiet med ordføreren i spissen, og det kan jo være en forklaring men neppe noen unnskyldning. Det kan da ikke ha vært den minste tvil om hva som sto på spill her?
Uansett bør en akseptere resultatet av egne valg, skolenedleggelser og en dårligere eldreomsorg er da en forventet konsekvens av en svekket økonomi. Og sett i fra et demokratisk synspunkt kan en vel ikke si annet enn at verdalingene har fått det som de ville!
Eller??
Sigvard K. Gilstad