Vi gamle er tilgodesett med overraskende julegaver med hilsen fra kommunestyret, i fjor som året før. Burde vi å være overrasket? Ikke etter min mening. Mange vil huske julegaven i 2015. Da instruerte rådmannen kommunestyrets medlemmer til å vedta å legge ned 24 sykeheimsplasser i 2016, for å få et handlingsrom(Spare kommunen for penger inn til vi blir flere 80-åringer som kan trenge helhetlig omsorg og pleie).

Les også: Pårørende fortviler over kommunen

Det politiske flertallet satte seg lydig i «førersetet», for å kjøre fram det som ordføreren betegnet som en gladmelding og god fordelingspolitikk. Gladmeldingen ble supplert med en avvising av det åpenbare behovet for øking av budsjettet for hjemmetjenestene. Retningen var gitt, og nå var endelig turen kommet til medbestemmelse fra oss som saken vedgår.

En representativ referansegruppe ble oppnevnt, men akk, hvor lenge var Adam i Paradis? Våre formyndere reiste rundt om i verden og fant et «Soria Moria Slott», hverdagslig beskrevet som Helsehus. En ny retning viser seg i horisonten, Helsehus på tomta idretten har ønsket i årevis for bygdas ungdom!

I rekordfart blir det prosjektert et helsehus på bakrommet, med et vedtak i kommunestyret 16 des. om en investering på 430mill.kr til det som fra politisk hold blir kalt starten på et historisk velferdsløft i Verdal kommune. Her kan en samle kommunens boligmasse og få til bl.a. 40 rom i bofelleskap for demente, 90 institusjonsplasser og 20 omsorgsboliger for mennesker med nedsatt funksjonsevne. » (Innherred 10/12-16, Hvem vil ha sine ungdommer inn i et helsehus?). Etablering av barnehage er sågar nevnt som en mulighet på samme «campus«. Store institusjoner som «oppsamlingssted» for forskjellige grupper med hjelpebehov, har historiske røtter som vi på ingen måte kan være stolte av.

Store institusjoner forsterker ensomhet og øker utstøting. Er dette «velferdsløft»? Det aner meg, uten at det har blitt sagt klart at tanken også er å unnlate å øke kapasiteten på sykeheimsplasser og erstatte dem med heldøgns pleie i egen bolig. Tar jeg feil? For kortere tidsrom tror jeg de fleste av oss vil foretrekke å være hjemme også når vi trenger bistand. Men hvis vi er syke og / eller demente over tid? Finnes det noe faglig grunnlag for å redusere sykeheimsplasser til et minimum, og lage vår private bolig om til et sykerom? En form for «snikprivatisering» under dekke av omsorg? Trykket av for lite sykeheimsplasser er der allerede. De som rammes mest er de aller svakeste gruppene, for eks. enslige uten pårørende, personer med demens og deres pårørende.

En undersøkelse av hva eldre frykter mest ved alderdommen viser at det først og fremst er redselen for å bli pleietrengende, og dernest dårlig behandling av helsevesenet (Dagbladet 27/12-2016 ).

Hvordan kan jeg være solidarisk med den gamle kvinne som ikke kan få den sykehjemsplassen hun har behov for og som hun ønsker? Det er ikke tilstrekkelig å vise sin sympati, det er nødvendig å plassere et ansvar.

Må vi eldre akseptere at politikerne ikke kan garantere oss trygghet i alderdommen?

Astri Vikan

pensjonist