Hvordan vi snakker om ulike fenomener former vår forståelse av de samme fenomenene. Det skapes noen forestillinger som blir allmenne. De blir sannheter vi sjelden stiller spørsmål ved. Som for eksempel at om man skal få jobb, må man ha utdannelse. Gjerne en lang en. Likevel er det mulig å få jobb uten lang skolegang også i dag – selv om det selvsagt er riktig at det var lettere før.
En annen tatt for gitt-het er at alle bør komme seg bort fra oppvekststedet for oppleve noe nytt og annet, og så komme tilbake med nye erfaringer. Skjønt denne forestillingen omfatter først og fremst ungdommer fra mindre steder. For med «noe annet» menes en større by. I det minste Trondheim, men gjerne også Oslo eller utlandet.
Les også: Oddveig Storstad: Vern om lokalavisa
Vi kan like eller mislike det, men det er et hierarki der ute: jo større by, desto mer prestisje. Forståelsen av at de som er oppvokst i en større by kunne ha nytte av å se verden fra et mindre sted er ikke en del av denne forståelsen. Det er folk fra bygda som skal ha behov for å oppleve og erfare byen – ikke omvendt. Det er slik vi snakker om det og slik skapes og gjenskapes vår oppfatning av virkeligheten.
Vi er mange som har reist ut for å ta utdannelse. Få av oss kom tilbake – noen hadde et brennende ønske om å komme seg bort, mens mange av oss egentlig aldri hadde noen konkret plan. Det ble bare sånn at vi ikke kom tilbake. Vi skulle bare ha en utdannelse, men endte med å utdanne oss bort fra det vi kom fra.
På siste side av Innherred har man en spalte hvor utflyttede levangs- og verdalsbygg intervjues. Det siste spørsmålet er om man noen gang ser for seg å flytte tilbake. Få av de som intervjues ser nok egentlig for seg at de skal tilbake. Likevel svarer mange noe a la «man skal jo aldri si aldri». Svaret er nok i mange tilfeller gitt mer av høflighet enn av realisme. Hvis man flytter tilbake – og noen gjør jo det – så gjør man det i en tidlig etableringsfase. Enten når man får barn eller når barna skal begynne på skolen. Etter den tid har toget ofte gått.
Les også: Oddny Gumaer: Verdier som trender akkurat nå
Når hver enkelt av oss skal fortelle vår livshistorie, fortoner den seg gjerne som et sett av tilfeldigheter eller selvstendige valg vi gjorde – et ønske om en utdannelse, en jobbmulighet som dukker opp, en forelskelse eller et vanskelig forhold vi ville bort fra – alle ting som gjorde at livet ble som det ble. Men selv om det på individnivå framstår som selvstendige valg, forteller forskningen oss at det finnes noen generelle mønstre som forklarer at livet ble som det ble. Det som på individnivå framstår som helt tilfeldige valg er gjerne et resultat av mer strukturelle forhold.
Å ta valg kan også bety ingen endring. Å bli er derfor også et valg - man velger bort noe annet. Men det framstilles sjelden som et valg. Mange av de som ble og som ikke kom seg av flekken, er født og oppvokst i Oslo, eller i Trondheim eller Bergen. Men de omtales ikke som de som ble igjen. Dem vi snakker om som de som ble igjen, er de som er oppvokst i distrikts-Norge. Dette altså til tross for at de som er oppvokst i byen hvor de tok utdannelse og fikk jobb heller ikke kom seg av flekken og ikke erfarte noe annet.
Les også: Odd Helge Roksvåg: Nyttårsball i Vømmøldalen
Det finnes imidlertid også andre historier, om de som tok valg som gikk den andre veien. De som hadde høy utdannelse og såkalte gode jobber, men som valgte å bryte opp fra storbyen og flytte til et mindre sted. De som valgte å flytte ut av den såkalte trengselen og tok det som gjerne omtales som et livsstilsvalg. Dette er valg som gir status og kommer ofte i magasinene på glanset papir. De valgte på tvers av vår etablerte forståelse av hva som nærmest oppleves som naturgitte valg. Men hva om de som ble igjen på mindre steder i utgangspunktet også tok bevisste og gjennomtenkt valg om å bli? Et valg som også var et livsstilsvalg? De kommer ikke i glansede magasiner, men kan risikere å komme i Norge Rundt eller i Der ingen skulle tru at nokon kunne bu.
Slik former vår måte å snakke om valg vår forståelse av bygd og by, av byfolk og bygdefolk. Til syvende og sist er det med på å forme vår forståelse og rangering av by og bygd og av byfolk og bygdefolk. Når få av de som er oppvokst på mindre steder kommer tilbake og få med bybakgrunn søker nye erfaringer i distrikts-Norge, blir det stadig færre med levd distriktskompetanse. Dette er prosesser som vil være med på å forme det politiske landskapet i Norge og dermed også det norske samfunnet framover. Det bør bekymre flere enn de som bor i distrikts-Norge.
Oddveig Storstad
Førsteamanuensis Høyskolen Kristiania