«Levanger sentrum skal skinne som en rubin» sto det på forsida av avisa da riksantikvar Jørn Holme besøkte Levanger for å fortelle om sitt «glad-vern» av Levanger for sju-åtte år siden. Slik ble det ikke. Kirkegata er en gjennomkjøringsgate der vi snart må gjøre som kineserne, å kle på oss munnbind når vi skal ut. Samtidig leser vi i avisene at stadig flere forretninger forlater sentrum. Dette er krise for sentrum. En slik krise må en ny kommuneplan for sentrum løse. Dessverre ser vi at planen vil gjøre trafikkforholdene enda verre enn før, noe som bekreftes av utrederens egne betraktninger i plandokumentet og i avisa: Med mer boligbygging i sentrums omland, vil trafikken øke.

Det eneste avbøtende tiltaket av noe omfang er en ny vei fra enden av Bruborg og bort til Magneten. Men som sentrumsplanen så greit beskriver: Levanger sentrum er en liten halvøy, og det er begrenset hva nye veier kan løse. Det er dessuten helt i det blå om man får finansiering til en slik vei, og om det aksepteres ny vei så lenge den legger beslag på noe av landets beste dyrkajord.

Heldigvis har en kommune flere virkemidler enn utbygging for å løse sine problemer. Et bredt spekter av tiltak er ikke vurdert i sentrumsplanen, men dette står politikerne naturligvis fritt til å be om å få på bordet. Vi pleier ofte å dele myndighetenes virkemidler inn i tre ulike hovedformer, nemlig gulrot, pisk og prat.

Gulrot er den hyggeligste kategorien, den som gir fordeler til borgere som opptrer med ønsket adferd. Billige bussbilletter, pengestøtte til elsykler og nye sykkelveier er eksempel på slike gulrøtter. Gulrøttene er dessverre ganske dyre, og dessverre er de ofte ikke så effektive som ønskelig. Det hjelper ikke å friste med gulrøtter til en hest som er mett. Eller sagt med andre ord: Når bilen er så lett å bruke som i Levanger i dag, kan det kastes bussbilletter og elsykler etter folk. Bilen vil alltid være enklest å bruke for den enkelte. Derfor brukes vanligvis gulrøtter i kombinasjon med andre, mindre trivelige tiltak, som vi kaller pisken.

Pisken er den litt kjipe siden til myndighetene, den som gir oss fartsbot, bompenger og restskatt. Men det er myndighetenes jobb å legge en viss belastning på den enkelte, for at vi alle skal få det bedre. Vi betaler skatt i bytte mot skole og sykehus. Filosofen Rousseau kalte det det å realisere allmennviljen. Oversatt til Levanger sentrum: Det er helt riktig av myndighetene å «piske» sine borgere til å ikke kjøre gjennom Levanger sentrum, hvis dette gjør Levanger sentrum til et bedre sted for alle. Pisken kan være et fantasifullt redskap. En bomring rundt sentrum er en opplagt løsning. Færre parkeringsplasser er en annen, høyere parkeringsavgift en tredje. Flere enveiskjøringer, fartsdumper og andre fysiske hindringer for å gjøre det mindre fristende å kjøre gjennom sentrum er andre. Pisken skal gjerne både være incentiv for mindre trafikk, og samtidig gi inntekter som kan brukes på dyre gulrøtter. Eksempelvis kan bomringen settes slik at den kun belaster gjennomgangstrafikk i sentrum, for å gjøre det litt mer attraktivt å velge E6 når man skal gjennom byen.

I dag er det mer trafikk gjennom Levanger sentrum enn på E6 forbi Levanger. Det er et paradoks at hvis jeg skal bevege meg fra Røstad til Magneten, er det mest effektive for meg å kjøre min bil gjennom Levanger sentrum. Dersom jeg var bevilgende veimyndighet på statlig hold, ville jeg ikke gitt støtte til et nytt kommunalt veiprosjekt på Bruborg dersom kommunen ikke først organiserte seg slik at de bruker eksisterende storvei, E6, mer.

Og det bringer oss til den tredje kategorien, som er prat. Hva menes med det? Det gjelder den offentlige samtale, det gjelder å sette ord på de problemene som finnes. Altså trengs folkevalgte som erkjenner at Levanger sentrum nå er i en «krisetilstand» som krever politisk handling, og som setter ord på saken. Det er behov for å skape en forståelse av at Levanger sentrum er i en situasjon som krever særskilte tiltak. Kall det gjerne «kriseforståelse». En slik forståelse vil gi legitimitet til mer drastiske tiltak enn vi har sett til nå.

Med offensive politikere kan rubinen skinne igjen.

Espen Leirset

stipendiat i statsvitenskap, Nord Universitet