Spaltisten

Du må ikke sove

Eva fikk meg til å tenke litt og til å sette ting i perspektiv.
Spaltister

Min yngste datter Eva liker å lese. Særlig når det er om saker og ting hun er interessert i. Som for eksempel andre verdenskrig, der er hun ustoppelig. Her om dagen ville hun gjerne deklamere et dikt for meg som hun jobbet med på skolen, og det var Arnulf Øverlands «Du må ikke sove» som er skrevet like før krigen.

Jeg har hørt diktet mange ganger oppigjennom åra og satte meg godt til rette i godstolen, klar for å la meg underholde. Eva hadde lært seg flere vers utenat og hun framførte diktet med stor innlevelse og engasjement. Det formelig gnistret av henne da hun kom til de berømte linjene

Du må ikke tåle så inderlig vel

den urett som ikke rammer deg selv!


Spaltisten

Mitt Soria Moria

Turene til opplevelsesparken i Verdal var ett av sommerens høydepunkter for ukas spaltist.

Kjente jeg noe som rørte seg i meg? Da hun var ferdig sa jeg noe sånt som at «Ja, ja, vi er heldige vi som bor i et fredelig hjørne av verden». Jeg kjente at tunga liksom este litt og slo krøll på seg i munnen. Jeg tror kanskje jeg kjente et lite stikk av dårlig samvittighet og tenkte etter hvert nesten litt forskrekket at det muligens er meg dikteren snakker til der jeg sitter og halvdøser, behagelig distansert fra all verdens elendighet.

Her er de pappmasker i en butikk i St. Petersburg. Men også til daglig framstår en del av dagens ledere på verdensarenaen som tegneseriefigurer eller pappfigurer for dagens spaltist Per Anders Folladal. Foto: APFoto: Dmitri Lovetsky, AP

inn i stua via NRK. Og det var ikke småtterier av konflikter og uro på den tiden heller, med Vietnam-krig og den kalde krigen som når som helst kunne bryte ut i flammer. Og ledere vi hadde trua på hadde en tendens til å bli skutt og drept. På skolen øvde vi på evakuering og organisert avmarsj til tilfluktsrommet. Verden så ut til å gå av hengslene. Men det var også en periode med et sterkt engasjement og opprør mot galskapen som var under utvikling, blant annet ble hippie-kulturen etablert med «Peace and Love» og «Make love, not war». Naivt, men opprørsk og herlig ekte. Her hjemme kunne vi høre på tv at statsminister Trygve Bratteli beroliget oss med at vi var på parti med de snille.

Nå velter verden inn over oss i alle kanaler og medier, usensurert og rått. Og det er ikke småtterier; IS, Boko Haram, terror i Europa, krig i Syria, for å nevne noe. I Norge er det strømmen av mennesker som flykter fra krig og nød som opptar oss mest. Dem skal vi selvsagt hjelpe, men de må ikke komme hit! I Russland blåses det liv i bjørnen og USA har valgt en tegneseriefigur til president. Det er disse vi må sette vår lit til når regimer som baserer hele sin eksistens på frykt tøyer strikken til bristepunktet. Det er disse som skal håndtere pappfiguren i Nord-Korea. Det er for øvrig et paradoks at disse tre herrene delvis lykkes med å manipulere virkeligheten gjennom å definere hva som er fleip eller fakta. Det skulle man tro ikke var mulig når tilgangen på informasjon synes å være uendelig.

Det er ikke merkelig at vi forsøker å skape avstand mellom oss selv og all verdens krig og elendighet. De fleste av oss har et velutviklet filter som setter oss i stand til å håndtere den kompliserte virkeligheten. Ulempen med slike forsvarsmekanismer er at vi må finne andre kanaler for å få ut innestengt energi og engasjement på. Og det finner vi! Vi har utviklet en egen evne til å hisse oss opp over ubehagelig navlebeskuende og ofte medieskapte bagateller, vi hiver oss over latterlige debatter og kampanjer. Vi blir indignerte og krenket over alt fra indianerkostymer på halloween til hvilke sanger barna skal få lov til å synge på skolen til jul. Eller om vi ikke deltar direkte selv, så blir vi tittere og passive deltakere som konsumerer det vi kan komme over av uviktige saker.

Snart er det kveld. Og sannelig har Eva fått meg til å tenke litt og til å sette ting i perspektiv. Jeg leser som vanlig siste nytt på VG-nett og på Facebook når natta kommer krypende mot meg. «Puppekrise i Skal vi danse». Huff, det var da ille. «Katastrofe hvis Vålerenga skulle rykke ned». Hmmm, trist som faen. «Full krig på Farmen». Ja, der har det ulmet lenge! Jeg kan så vidt fortsatt høre Evas stemme i det fjerne «Du må ikke sove! Du må ikke sove! Du må ikke tro, at du bare har drømt!....» Jeg gjesper og det er på tide å logge av, finne fram nattskjorta og tusle til sengs.

Per Anders Folladal

Leder Verdal Teaterlag og prosjektleder Toppindustrisenteret