Min yngste datter Eva liker å lese. Særlig når det er om saker og ting hun er interessert i. Som for eksempel andre verdenskrig, der er hun ustoppelig. Her om dagen ville hun gjerne deklamere et dikt for meg som hun jobbet med på skolen, og det var Arnulf Øverlands «Du må ikke sove» som er skrevet like før krigen.
Jeg har hørt diktet mange ganger oppigjennom åra og satte meg godt til rette i godstolen, klar for å la meg underholde. Eva hadde lært seg flere vers utenat og hun framførte diktet med stor innlevelse og engasjement. Det formelig gnistret av henne da hun kom til de berømte linjene
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer deg selv!
Mitt Soria Moria
inn i stua via NRK. Og det var ikke småtterier av konflikter og uro på den tiden heller, med Vietnam-krig og den kalde krigen som når som helst kunne bryte ut i flammer. Og ledere vi hadde trua på hadde en tendens til å bli skutt og drept. På skolen øvde vi på evakuering og organisert avmarsj til tilfluktsrommet. Verden så ut til å gå av hengslene. Men det var også en periode med et sterkt engasjement og opprør mot galskapen som var under utvikling, blant annet ble hippie-kulturen etablert med «Peace and Love» og «Make love, not war». Naivt, men opprørsk og herlig ekte. Her hjemme kunne vi høre på tv at statsminister Trygve Bratteli beroliget oss med at vi var på parti med de snille.
Med fortid som vaktmester og sirkusdirektør
Det er ikke merkelig at vi forsøker å skape avstand mellom oss selv og all verdens krig og elendighet. De fleste av oss har et velutviklet filter som setter oss i stand til å håndtere den kompliserte virkeligheten. Ulempen med slike forsvarsmekanismer er at vi må finne andre kanaler for å få ut innestengt energi og engasjement på. Og det finner vi! Vi har utviklet en egen evne til å hisse oss opp over ubehagelig navlebeskuende og ofte medieskapte bagateller, vi hiver oss over latterlige debatter og kampanjer. Vi blir indignerte og krenket over alt fra indianerkostymer på halloween til hvilke sanger barna skal få lov til å synge på skolen til jul. Eller om vi ikke deltar direkte selv, så blir vi tittere og passive deltakere som konsumerer det vi kan komme over av uviktige saker.
Hva skjer når vi strekker navlestrengen til barna har passert 18-20 år?
Per Anders Folladal
Leder Verdal Teaterlag og prosjektleder Toppindustrisenteret