Det er tittelen på «Gatas parlament» sitt album fra 2008. Gode titler og presise tekster i rapsform om livet i Oslo, ofte med et tungt politisk budskap som sparker oppover.
Samme begrep ble jeg eksponert for allerede i 2003, da pop-orkesteret jeg fortsatt spiller i, hadde lydtekniker med bakgrunn innen hip-hop. «Kidsa har alltid rett» var mantraet, med tanke på at vi gamle menn på 25, måtte innfinne oss med at det nå var nye tider, og at yngre folk kom til å dominere utgivelser og sceniske produksjoner framover. Han fikk rett.
Innen mange sjangere er det nå musikere og produsenter som er et resultat av at den lokale fritidsklubben eller kulturskolen har et tilbud. Det finnes et tilbud, et tilbud for de som kanskje ikke står på pallen i fotball, eller på ski. Men som besitter både digitale og analoge ferdigheter. Enten med en Mac på fanget, eller ei fele kledd i fløyel på pikerommet.
Det finnes voksne som jobber med å tilrettelegge og finne talenter, men samtidig være en arena for alle. Det er det som ofte er det fine med kultur, folk er flinke til forskjellige ting. Og pallplass trenger man ikke å tenke på. Ikke før man blir voksen, og da bare hvis man vil. Musikken kan være der kun for trivsel, eller som jobb. Opp til hver og en.
Men kidsa trenger ikke å alltid ha rett. I mitt tilfelle hadde jeg ikke det. Som barn på 80-tallet, i ei tid før styrt fritidsaktivitet og kommunale øverom, satt jeg med nesen i en bok. Jeg hadde arva bobledress, og polvotter det smakte vann av. Lekte den «Siste mohikaner» vinter som vår. Dette var ei utvikling mine foreldre anså som såpass lite inkluderende for videre relasjoner med mennesker, at grep ble tatt. Drastiske grep. Jeg hadde til tross for Indianer-lek, begynt å ha BASF-kassetter med kopiert musikk fra naboen over elva. Det var album med Mötley Crüe, Judas Priest, Bruce Springsteen og Deep Purple. Så du ekstra godt etter på vei til Sverige for å kjøpe flesk i 1988, kunne du observere en noe tykkfallen herremann med walkman i Ellos-jakka, hodetelefoner med kabel, og som nynnet «I´m your turbo lover», eller «Girls girls girls».
På grunn av at en slik interesse for musikk hadde begynt å få rot, ble jeg framlagt følgende tilbud. Hvis du begynner å spille fele, kan du få kjøpe deg kassegitar om ei stund. Og da kanskje bli Inndalens Mick Mars, med egen Stratocaster innen konfirmasjonsalder.
Denne bytte-dealen med tvangssosialisering hver uke, ble til med innsalget om at det var noe som het «Verdal Juniorspellemannslag» og i det laget var det rom for litt dekadanse ala` Mötley Crüe. Nemlig båttur til Inderøya og Jægtvolden, med «All you can eat vaffelbuffet» og litt felespill for hotellgjestene som takk. Denne sorten sommeravslutning var salgsfremmende nok for en som var foret opp på Aslaug Indals gjærbakst, altså min farmor som bodde på samme gårdstun. Med tung demens, og liten hukommelse, enten om dosetten var fortært på langs eller på tvers. Ei heller antallet boller som barnebarnet hadde konsumert.
Verdal Juniorspellemannslag var et underbruk av den kommunale musikkskolen som det da het. Nå kulturskole. I musikkskolen var det instrumentalundervisning på både fele, gitar, piano, blåseinstrument, og til og med trekkspill.
Det fine med Verdal Juniorspellemannslag, var det åpenbare genistreken vedrørende samspill. Kunne du forskjellen på G, D, A og E, fikk du spille lausstreng-komp, altså grunntonen i hver akkord. Dette samtidig som de eldre elevene spilte melodi og andrestemme. Knappe tre uker etter min inntreden i musikkskolen og Juniorspellemannslaget, var scenedebuten et faktum. Høsten 1988, hyggekveld i regi av Vinne Sanitet. Jeg sto fremst, 10 år og to hoder høyere enn resten. Med Vatret «Prins Valliant-klipp» og presisjon for å treffe grunntonene og skiftene på «Styggen på låven». Hyra for debuten var et par hemstrikka ullragger. Samt nok en «vaffelbuffet».
«Tvangen» som mine foreldre utøvde med å melde på sønnen på musikkskole har gjort meg godt. «Kidden ville i utgangspunktet ikke» Men det med musikk ble et yrke. Både som låtskriver, produsent, bakmann for kjente artister, og fødselshjelper for flere store arrangement. Nå er det ifølge ryktene lavere søkeantall enn på lenge i kulturskolen, hos flere instrumentgrupper.
Politikerne har budsjett som skal gå opp, og stillinger må bort. Kanskje er det en god investering å se det an, kanskje er det flere med boblejakke som dere foreldre kan melde på kulturskolen. Slik kan det fram i tid bli flere som produserer kultur både lokalt og nasjonalt. Det begynner som oftest i det små.
Jeg hadde ikke vært i «Showbiz» hadde det ikke vært for pionerarbeidet til Geir Egil Larsen og hans pedagogiske vidsyn. Legger derfor med ei side av «Boka om meg selv» fra 8B ved Vuku Ungdomsskole i 1992. Jeg skrev imaginært brev til «Benjamin». Hadde allerede i en alder av 14 år dinga inn fire opptredener for konge og dronning. Etterpå har jeg også fått spilt elektrisk gitar i bryllupet til Martha og Ari. Men det får bli en annen historie.
Inndalen. 25.april.2023.
Sverre Bjarne Inndal
Kulturgründer & tidligere juniorspellemann