La meg bekjenne. Forrige gang jeg bodde i Trøndelag var jeg på Lerkendal mer enn en gang. En vålerengasupporter blant bartene. Jeg ville jo bare se litt god fotball. En kan si hva en vil om troillongan, men dem kan spæll (selv om årets sesong har vært svak). Det var det jeg fortalte meg selv og det tror jeg var riktig. Ikke at det hjalp meg mot det som kom til å skje meg på Lerkendal. Ikke i det hele tatt.
Hva er det så som gjør denne sporten så attraktiv å se på? En hel rekke elementer spiller inn. Spillets enkelthet er viktig. For å følge med trenger du bare å vite at med unntak av målmannen er det ikke lov å bruke hendene og at hvert lag prøver å sette ballen i motstanderens mål og hindre dem i å gjøre det samme. Det er alt som skal til.
Fotball har en enkel og tiltalende oss-mot-dem struktur. To lag står mot hverandre og vil hverandre vondt. Det gir et stort rom for taktiske vurderinger hvor forskjellige formasjoner kan velges utfra hvor god du selv er og hvem du spiller imot. Nils Arne Eggen kan nok ha ment at lag som kom til Lerkendal med et mål om å ikke la seg herje med, spilte ræva-fotball. Likevel, for de fleste lag kan det være klokt å spille på Lerkendal med en fot på bremsen, ja kanskje til og med ha hele bussen parkert foran mål.
Fordi fotball er en sport med få mål så hender det langt oftere enn i annen sport at David faktisk vinner over Goliat. Fotballens dramatiske muligheter, det vil si hvordan kampen utvikler seg og ender, overgår alt annet i sportsverdenen. Overlegne lag taper i ny og ned. Du veit aldri. Kanskje det er i dag Follo vinner over Rosenborg.
Fotball er en kunstig konflikt. Vi har laget den for å ha en konflikt å nyte. Derfor står fotballen til siden for eller utenfor hverdagslivet. Den tillater oss å leve ut en rekke følelser til deres fulle – glede, ekstase, fortvilelse, irritasjon, hat, osv. – innenfor en relativ harmløs ramme. Du bør ikke være ufin med sjefen, men dommeren kan få gjennomgå. Vi oppsøker nettopp fotballdramaet for den følelsesmessige utløsende berg og dalbaneturen den kan gi oss.
Liverpools legendariske manager Bill Shankly sa engang at han var skuffet over folk som anser fotball som et spørsmål om liv og død, fordi det vitterlig er langt viktigere enn det. Det ligger en sannhet bak Shanks skotske vidd. Liv og død spørsmål tilhører hverdagslivssfæren, fotball er noe annet. Fotball betyr egentlig ingenting, samtidig som det betyr alt der og da på stadion i det øyeblikket. Det er derfor vi er der.
Evnen til å la seg oppslukte og rive med i det dramaet som utspiller seg på banen uten tanke for morgendagen er nettopp det privilegiet som skjenkes fotballtilskuerne fra en kunstig skapt konflikt. Den kunstige konfliktens løsning har normalt sett ingen betydning utover seg selv. Vinn, tap eller uavgjort. Livssituasjonen for de fleste av fotballfolket forblir upåvirket av deres lags resultat den helgen.
Fotballens vesen og struktur legger godt til rette for stammetilhørighet. Heri ligger faren for noen av oss. Ofte på Lerkendal var jeg i selskap med min finske venn Jussi. Innflyttende fra Turku var Jussi fri til å gjøre Rosenborg til sitt norske lag. Jeg var selvfølgelig forpliktet til å ikke like den trønderske cup- og seriemesterskapsgrossisten. Slik er de uskrevne fotballtilhengerreglene. Derfor var det en overraskelse da jeg på et tidspunkt spratt opp av setet på en rosenborgsjanse med et stort «åååhhh». «Er du sikker på at du ikke liker Rosenborg Steffen?», spurte min finske kamerat. Det var jeg jo ikke.
Følelser smitter. Vi kan le eller smile av en vits vi ikke har hørt. Kom inn i en gruppe som allerede skoggler og du kommer til å trekke på smilebåndet. Det er gode evolusjonære grunner for at følelser smitter. Det er bra for overlevelsen til flokken å være følelsesmessig samstemt. Flokken bør være opplagte på samme tid, så hvis en gjesper begynner også de andre å gjøre det. Flokken bør stå samlet mot ytre fiender, så hvis en værer fare blir de andre også urolige. Flokken bør ikke spise dårlig mat, hvis en kaster opp, så begynner også de andre å brekke seg, osv. Jeg var blitt smittet av trønderpublikumet på Lerkendal og det så ut som jeg ønsket den ballen i mål. Det var selvfølgelig ikke til å leve med.
Som salige Friedrich Nietzsche skrev. Når du ser lenge inn i en avgrunn, ser avgrunnen også inn i deg. Derfor går jeg aldri på Lerkendal lenger.
