Reisebrev igjen! Men denne gongen ikkje frå kjøkentrappa og ikkje eit einaste ord om kråka. Nesten, da. Eg meiner bestemt at ho tok dei fire framvokstringane med seg og la i veg nordover så snart desse var turre bak øyro, og vengane bar.

Lykke på reisa, ropa eg. Kom endeleg ikkje tilbake!

Til det hadde ho ikkje noko svar, enda så oppkjeftig ho hadde vore heile sommaren.

Ingigerd Husbyn er fast spaltist i Innherred.

Kald og våt årstid har tæra stygt på forfattaren i denne spalta, for kjøkentrappa har vore ein ufyseleg plass å sitja. Utsikten over den vakre Trondheimsfjorden på kveldstid laber, og eplehausten ligg på sotteseng fordi rognebærmøll har perforert frukta med oppvekst av neste generasjon.

Så eg finn meg brått i same situasjon som Kråka; eg òg fer nordover. Ikkje med ungeflokken på slep, men saman med den gode naboen.

Ei reise som ikkje er lang i utstrekning, men som for meg blir ei reise eit halvt århundre tilbake i tid; tilbake til barndom og oppvekst mellom den mørke granskogen og strie elva, ved den nesten bilfrie grusvegen Riksveg 50(!). På den hoppa ungane paradis kvar vår. Kollute nordlandskyr beita i vegkanten, pluss ein laus fjording: «Lauritshesten» heitte den.

Jernbanelina snodde seg på andre sida av elva og bar bod om modernitet, mobilitet og fart. Fjella reiste seg bratte og nære like ved, og folket i bygda hadde namna sine etter desse fjella.  Etternamna slutta gjerne på -fjell, - li, - dal eller -mo. Midt oppi den ville naturen altså ei smal stripe dyrkajord på sandgrunn der småbønder på begge sider av elva hadde karra seg fast, også ved hjelp av ekstrainntekter frå arbeid med vasskraftutbygginga på 50-talet. «Vi arbeid ` på anlegg!» sa folk og retta ryggen.

I bygda låg ei kvit skolestue med to klasserom samt tilbygg av internatkjøken. Oppe på loftet, under taket, budde ungane som kom frå fjellgardane. For nokre var det 6 km å gå til skolen. Altså 12 km fram og attende på dei små beina sine; det var nok i lengste laget for å læra seg den vanskelege lese- og skrivekunsten, samt salmevers og geografi.

For andre var det enda lengre å gå. Ein gong måtte lærarinna i 1.klasse følgje ei redd, lita skolejente heile vegen heim til fjellgarden, fordi det stod ein rein midt på stien. Mørkt var det gjerne og.

Pedellen, ei eldre kvinne, styrte hushaldet for internatborna; kommunen betalte for kost og losji. Men etter krigen var det rasjonering og mykje anna å ta tak i for kommuneøkonomien, så borna måtte i periodar ligge fleire i same seng oppe på dei to små soveromma. Praktisk når gradestokken kraup under 25 minus kanskje. Det gjorde den ofte:

Vatnet fraus i rørene, og elva botnspeikte, elektrisitet var enno ikkje komen til denne tapre bortglømtgrenda. Sjølv om borna varma kvarandre om nettene, var ikkje dette heilt tilrådeleg, så fleire senger kom til, og eit ekstra soverom vart sett i stand med medel frå heradstyret og snekkarhjelp frå kretsformann og lærar.

Der på det nye rommet satt så venninna mi og eg på kveldane og leste Romantikk for kvarandre, prøvde ut hårkrem og forskjellige andre sminkesaker i staden for å gjera lekser.

Opphaldsrom fanst ikkje.

Dersom pedellen kom i trappa, var det svisj bort med greiene, og vi sat sjølvsagt med nasen ned i rekneboka og vesle multiplikasjonstabellen om ho skulle gløtte på døra.

Av og til ved 30 minus laut skolen stenge, borna sendt heim, for ein rundfyrte i klasseromma til inga nytte! Godt likevel at ein budde i Vedhoggarland og hadde ubegrensa tilgang på famnar med tørr bjørkeved i skottet, og med råvarene i skogen rett utom glaset. Skogane strekte seg milevis i alle himmelretningar: Statens skogar, må vite.

Her og no kjem altså den gode naboen og eg køyrande på den nye «Villmarksvegen» E6, høgt over den gamle riksveg 50. Vegen frå sør til nord den gongen og inntil nyleg, følgde elva i krik og krok gjennom dalen. No går nyvegen i høgda. Som passasjer snurrar hovudet mitt til alle kantar, utsynet tar pusten frå meg. Landskapet eg kjente som barn, trongt og litt mørkt, er blitt eit panorama, der ein ikkje berre ser ned på elvejuv og kløfter milevidt, men og i glimt fjellmassiv bak fjellmassiv, som ein som barn ikkje visste fanst:

Børgefjell.

Majestetisk. Ur-gamalt.

Vi helsar deg!

Og eg som trudde Børgefjell berre var ein park med koselege kollar, der ein kunne plukke molt eller koke svartkjel på bål i tyttebærlyngen. Hjelpe meg, så feil kan ein ta.

Så dette er altså ikkje dagen for å ta eit kvast oppgjer med Staten om norsk vegpolitikk kontra utmark og naturvern. Til det finst andre fora.