Jeg var på et lokalt kjøpesenter i Haugesund her vi bor da fireåringen min ville inn i en av disse lekebilene, du vet disse fargerike, tivolilignende dingsene som står på kjøpesentra, slike man kan putte litt penger på også begynner de å gynge og dure, kanskje spille en trall. Jeg må innrømme at jeg er av den typen forelder som ikke drar kortet på disse innretningene. Barna mine får bruke fantasien, sette seg inn i dem og late som de kjører.
Vi stilte oss i kø bak en annen mor som satt på kne og forsøkte å lempe sine to barn inn i denne bilen, min datter trippet utålmodig, men jeg forsikret henne om at det snart ville bli hennes tur.
Mens vi står der hører jeg moren fremfor meg først snakke til barna sine på bred haugesundsdialekt, hvorpå hun snur seg mot meg og sier på engelsk:
«Do you want us to move away or do you want your daughter to wait?»
Jeg ble litt perpleks. Tankene gikk raskt tilbake til ferier i Danmark hvor vi snakket engelsk med de lokale. Dansk og norsk er riktignok ikke så ulikt, men den «poteten i halsen» hos danskene tar iallfall luven fra meg hvis jeg skal forsøke å kommunisere på morsmålet. Å snakke engelsk i Danmark er da både mer behagelig, men også i mange tilfeller nødvendig for å forstå hverandre.
Men her, tenkte jeg, på Vestlandet, er det virkelig så vanskelig å forstå trøndersk at hun må snakke engelsk til meg?
Jeg summet meg litt og lente meg spørrende mot henne: «Du er norsk, eller?»
Egentlig burde jeg skjønt det, og det var som en lyspære ble tent over hodet mitt da hun svarte: «Ja, jeg bare snakket engelsk slik at barna ikke skulle forstå.»
Vi lo godt begge to da jeg sa hva jeg hadde tenkt, at jeg lurte på om det var at hun ikke forstod trøndersk, som gjorde at hun slo over.
Det er i grunnen litt rart at jeg ikke forstod dette. Å bruke engelsk på denne måten er ikke noe ukjent hjemme hos oss. Det snek seg umerkelig inn i dagligtalen etter at eldstemann begynte å få språk. Jeg og mannen min tyr ofte til engelsk når det er noe barna ikke bør forstå.
Jeg har også hørt det samme hjemme hos andre småbarnsforeldre, det er som om det er et slags universelt triks som kommer automatisk for mange etter hvert som de små går over terskelen fra spedbarnsstadiet til å bli småbarn og få språk. Trikset er både velfungerende og veldig lavterskel. For her er det ingen krav til plettfri engelsk. I denne type samtale er grammatikk og uttale helt sekundært: «I change diaper, you take away food?»
Genialt. Noen ganger kan vi ha fullverdige diskusjoner eller krangler her hjemme på engelsk. Men som oftest bruker vi det for å unngå hylende barn på gulvet: La oss gjøre en liten øvelse. Se for deg at et barn i førskolealder er til stede, og du trenger å avklare følgende: «Skal vi la henne få is eller skal vi bare droppe det?»/«Should we let her get ice cream or should we just drop it?»
Sier du dette på engelsk, står du fritt til å velge å enten gi barna en hyggelig overraskelse med is, eller at ettermiddagen bare forløper videre uten at noe mer skjer. På den andre siden, hvis dette kommuniseres på norsk må følgende skje:
A) I samme sekund ordene forlater munnen din reiser du deg opp, går rett i fryseren og henter isen, eller B) Du står i stormen: du har nevnt I-ordet uten at de får smake, det tar du (og ørene dine) konsekvensene av.
Det er bare et lite problem vi har fått i det siste. Vår eldste har lært seg ett ord på engelsk: «Ice cream».
Det har gjort oss mer kreative, vi bruker fakter og enkeltbokstaver for å kommunisere akkurat dette ordet nå. Noen foreldre har jeg også hørt har faste uttrykk for dette betente ordet, Ingrid-Synnøve for eksempel. Det gjelder å ligge et steg i forkant.
Det aner meg likevel at dette er et frempek mot den dagen vi virkelig får prøve oss, nemlig den dagen barna har lært seg enda mer engelsk. Hva gjør man da, dere foreldre til større barn? Kan jeg endelig få uttelling for den tiden jeg en gang la ned i å lære meg røverspråket? Da vil jeg bare ønske meg selv og dere andre som lever sammen med barn: Lolykokkoke totilol.