Jeg kunne valgt en mer krevende distanse. 10 km i Trondheim maraton høres puslete ut når det fins 80-åringer som løper maraton. Men etter en sommer med litt for mange 40-årslag og dårlige unnskyldninger, virket det som et klokt valg.
En milepæl i livet og ei mil, dette kan jeg i hvert fall skrive noen ord om.
Førti. Førr. Hvordan føles det, merker du noen forskjell? spør folk. De tenker på selveste midtlivskrisa. Å være halvveis i livet. Men dette er jo ikke rett i dag. Når folk lever stadig lenger, må vi flytte markøren for livets halvmaraton lenger ut. I dag er forventet levetid for menn 80,9 år, mens kvinner kan plusse på fire år til. Men med et stadig bedre og rausere helsevesen, kan trolig selv de mest hedonistiske av oss regne med å få brev fra kongen på 100-årsdagen.
Likevel stakk det til i meg da jeg så hvilken klasse jeg nå sorterte under i maratonet; «Mann 40–44».
«Ingen synes synd på en mann på 40», husker jeg at Bård Tufte Johansen sa da han satte opp humorshowet «Mann (44)», for noen år siden. Når jeg selv har blitt en del av selskapet, ser jeg at, ja, vi har våre greier. For eksempel er det nå vi for alvor begynner å mansplaine, eller manneforklare, altså fortelle andre hvordan verden henger sammen. Så har vi alt vi driver med. Vi begynner å spille golf, kjøpe kryptovaluta, samle klokker og race ned marka på downhillsykkel. Vi er villige til å dø for en god sak, om du med god sak mener å overnatte utendørs i 10 minus for å kjøpe en dyr flaske vin.
Fysisk fostring er et eget kapittel i boka med tittelbladet «Mann førr» på. I denne alderen finner du konkurransemennesker som har gnidd småbarnsfasen ut av øynene og fått på seg treningstøyet. Vi er horder av 40-åringer som plutselig finner ut at maraton, styrkeprøver, triatloner og strongman-konkurranser er verdt å vie alt av fritid til. Derfor ser du oss over alt der det er mulig å være fysisk aktiv – i buldrevegg, løype, myr og røys.
«Det er bedre å få en god opplevelse på 10 km, enn en dårlig på halvmaraton», sa jeg til kollegene nærmest unnskyldende da jeg fortalte hvilken distanse jeg gikk for i mitt første maraton. Og med denne formuleringen innså jeg, til stor forskrekkelse, at min nye alder også hadde satt seg språklig – og mentalt. Nå er det forebygging som gjelder. Ikke å ta sjanser. Aller mest fryktet jeg å bli avbildet knestående i en pinlig kollaps langs Nidelva. For skammen forsvinner iallfall ikke med åra.
Valg av distanse var bare én ting jeg måtte ta stilling til. Jeg måtte også velge startpulje etter hvor lang tid jeg trodde jeg ville bruke på mila. Uerfaren som jeg var, valgte jeg å velge gruppa midt i – med en hare som holdt et ganske moderat tempo. Nevnte jeg at det finnes 90-åringer som springer maraton?
Faktisk er jeg og andre førtiåringer allerede langt over middagshøyden. Det kroppslige forfallet starter når vi er 25 år. Dette er et faktum få, om noen menn som pusher førti eller femti, vil erkjenne eller ta innover seg uten kamp. Derfor jobber vi mot klokka for å få ned vår biologiske alder. Med treningsprogram laget i Chat GPT, som også foreslår næringsrike og gode måltider, går vi til oppgaven. Før fløt vi på høy forbrenning. Nå må vi tukte skrotten hver bidige dag, som bestefar sa. Han ble over 90.
Er det en dypere mening bak det frivillige slitet stadig flere menn utsetter seg for? Har det noe å gjøre med at menn er i krise i dag? For vi blir fraløpt av kvinner i utdannings- og karriereløpet – det er kvinner som fyller prestisjestudiene. Mange menn forblir barnløse. Mens vi tidligere løp rundt i skogen for å skaffe mat til familien, jakter vi nå etter prestasjoner. Vi vil bli mesternes mester i konkurranse mot oss selv – og treningskompisen med samme pulsklokke.
På maratondagen hersker det kaos i startområdet. Topptrente førtiåringer, senete og slanke, varmer opp under Olav Tryggvasons åsyn. Når startskuddet går, blir jeg småløpende i kø over brosteinen før feltet åpner seg opp, og jeg er glad for å ha vært litt nøktern i valg av startgruppe. For her avanserer jeg, fremfor å bli fraløpt. De strake asfaltetappene går fint, men et svingete og kuperte terreng et stykke uti løpet, suger krefter. Da er ropene fra min egen heiagjeng en kjærkommen energiboost når slutten nærmer seg. For pappa kan løpe. Halvveis i livet, på kvart maratondistanse.
Jeg kommer i mål sånn passe fornøyd. Selvsagt har jeg søkt opp og sett meg selv småjogge over målstreken på video, helt ferdig. Ingen menn på førti jubler ved målgang, tror jeg. Men mange kvinner strekker hendene i været og jubler. Kanskje har vi gått på en klassisk mannesmell, og ikke disponert krefter nok. Men det går ikke mange timer før jeg bestemmer meg, som sikkert alle andre menn på 40–44 år, neste år blir det halvmaraton! Men da må jeg trene først.
Nevnte jeg at inderen Fauja Singh løp maraton som 100-åring?
Andreas Ryen Eidem
Tekstforfatter i Ror kommunikasjonsbyrå
