Det er november, kaldt og mørkt, bekmørkt vil enkelte si, meg selv inkludert. November er måneden Gud glemte, eller nei, han la den inn, liksom for å straffe oss etter sommer og høst som er fin og vakker, iallfall iblant. Det finnes vel uår i Trøndelag hva været angår, været er like stabilt som Rosenborg er på banen for tiden, ustabilt.
November er så trist, at til og med mine store interesser breddefotballen og golfsesongen er over, takker høyere makter for at jeg er stor fan av engelsk fotball, slik at jeg har noe å glede meg over på denne årstida. Skjønt, uavgjort mot lilleputten Luton forrige helg gjorde ikke akkurat humøret mitt bedre.
Nå høres dette ut som jeg har det fælt, det har jeg det altså ikke. Det er krig i verden, kvinner og til og med barn blir drept, og alle oss på denne bergknausen kalt Norge er født med gullhår et visst sted. Jeg har også full forståelse for de som elsker førjulsvinteren, kulda og minusgradene kommer krypende, og hvitt pudder fra oven som snøscooterfantastene kaller det daler ned og legger seg på bakken. Joda, det blir lysere av det, men la oss være helt ærlige, det er mørkt åkkesom!
Det er helt annerledes med desember, da er det adventstid, ventetid. Håndballmesterskap for damer nesten hvert år, julebord, pepperkaker, gløgg og masse sosial trivsel med familie og venner. Juleforberedelsene er også ordentlig i gang da, så desember går unna. Og når juletreet tennes lille juleaften, da har sola jaggu snudd også, HURRA, vi går lysere tider i møt! Og jula i seg selv går så utrolig fort at snart er det trettende dag jul, og juletre, julepynt og alt som hører høytiden til møysommelig pakkes ned og stukes bort i 50 uker igjen. Vi er rare sånn, sånn styr og ståhei for den jula som vi gleder oss til, men bevares det er godt når den er ute av huset igjen også.
Men, tilbake til det denne spalten opprinnelig handler om, nemlig november og mørketid. Det er bevist flere steder at vi mennesker blir litt ekstra «tunge i sinnet» i mørketiden, det er lett å forstå. Det er som regel mørkt om morgenen, og er det mørkt på ettermiddagen og kvelden også, og verre blir det, ja helt frem til solsnu. I vinterhalvåret er jeg på et treningssenter på Verdal og trener, jeg er glad jeg har den muligheten, både med tanke på kondisjon og styrketrening, og sist men ikke minst det sosiale etter nesten hver økt. Det er nesten like viktig som selve økta. Der blir det løst mange verdensproblemer der, og ikke minst hva siste nytt er lokalt, Men som en god kompis av meg sier når jeg spør om det er noe nytt: «Ja det er mye nytt, men det tåler ikke dagnes lys» Da runger latteren i sofaen på Sprek.
I år har jeg tatt grep i mørketida, denne spalten ble skrevet på Oslo Lufthavn på mandag formiddag, da jeg satt og ventet på neste fly, turen gikk til Spania og Alicante, og videre til Torrevieija. Så når du leser dette er sannsynligheten stor for at jeg ligger på en solseng og samler D-vitaminer, det er helsebot det. En uke i sol og varme på denne årstiden vil gjøre underverker for kropp og sjel.
Men på mandag er jeg tilbake i fedrelandet igjen, kaldt, mørkt og regn helt sikkert. Da er det godt med en koffert full av gode minner og forhåpentligvis en mann som er brun og blid på jobb igjen på trafikkskolen på tirsdag.
En fortsatt god november ønskes oss alle som trenger det litt ekstra. Og husk, om noen uker går vi mot lysere tider, da blir alt så meget bedre.
