Vi har scoret i Marseille! Vi har scoret mot Brasil!
Det hadde sett fryktelig mørkt ut da Bebeto nikket inn 1–0 i det 78. minutt. Det var 23. juni 1998 – sankthansaften – og Norge trengte nå to mål for å gå videre fra gruppa i det andre verdensmesterskapet på rad som Drillo hadde ført oss til.
En frekk dragning og resolutt avslutning fra Tore André Flo senere fikk kommentator Arne Scheie til å rope ut to setninger som i utgangspunktet var rene faktaopplysninger, men som i konteksten norsk fotball, var ufattelig.
Hadde vi scoret mot Brasil i et verdensmesterskap?
Selv hadde jeg nettopp fylt 15 år i Levanger. Sammen med familien fulgte jeg kampen hjemme i stua. Kvisete, med tannregulering og stigende puls. Som om det ikke kokte nok i en tenåringskropp fra før av.
Vi som kan huske det, husker hva som skjedde videre.
Er det straffespark? Ja, det er det. Er det straffespark!?! Ja, det er det!
Vi så Kjetil Rekdals gule fotballstøvler løpe mot ballen for å sende keeper Cláudio Taffarel i full strekk – og alle vi bønda ifra nord, til himmels.
Bestekompisen min fortalte etterpå at han hadde hoppet ut av stuevinduet i gledesrus, for deretter å juble vilt på plena. På nyhetene så jeg folk bade i fontenene på Karl Johan. En hel nasjon var forent i feiring.
Juleevangelium for 2021
Jeg visste det ikke da, men vi hadde opplevd et moderne folkeeventyr. En felles nasjonal fortelling var skapt. Og historien lever og fortelles fortsatt. Om en måned kan vi som husker kampen mimre når «Alt for Norge» har premiere på norske kinoer. Og de som er yngre – som ikke husker eller ikke var født da – kan kanskje forstå hva alt maset om den Brasil-kampen handler om.
Som fotballinteressert med sans for historier og historiefortelling har jeg vært nysgjerrig på å vite mer om «Mirakelet i Marseille». Den siste tiden har jeg dykket ned i biografien om mannen bak de fantastiske fotballresultatene til herrelandslaget på nittitallet. Forfatter Alfred Fidjestøl får fram mange sider av Egil Roger Olsen i «Mine kamper». Og når jeg leser boka, utfordres myten, eller skal vi si kjensgjerningen, om at livene våre formes av tilfeldigheter. For det kan ikke være mye tilfeldig at det var nettopp Drillo som ble katalysatoren for det største norske idrettsøyeblikket i vår tid.
Det var sommeren 2011, og jeg kjørte inn i et boligfelt for å gjøre et intervju jeg aldri kommer til å glemme
Boka forteller blant annet om det som må sies å være et absurd frampek til det som skulle skje sankthans 1998. 16 år gammel haiket nemlig Egil alene fra Fredrikstad til Gøteborg for å overvære en kamp i verdensmesterskapet i 1958. Hvem skulle han se spille? Brasil, selvsagt.
Hvor kom Drillo fra? Et radikalt arbeiderklassemiljø i Fredrikstad meislet ut den lovende fotballspilleren med dribleraid som spesialitet. Først i hjemklubben Østsiden, deretter i større klubber. Han ble raskt en favoritt hos journalistene. Men Drillo hadde også evnen til å hisse på seg folk. Politisk ukorrekt i intervjuer og uttalelser, men også alternativ når det gjaldt det fotballfaglige.
På Idrettshøgskolen forsket han smått nerdete på hva som gir scoringer i fotball. Videoanalyse var Drillo tidlig ute med, noe mange fnøs av. Men da han for alvor begynte å sysle med trenergjerningen, kunne han sette sammen et stort puslespill av egne erfaringer, funn og teorier til en fotballfilosofi for hva som var den mest effektive fotballen – døpt Drillo-fotball. Enkelt sagt skulle det knipes igjen i forsvar og fosses fram når sjansen bydde seg. Denne oppskriften har Drillo alltid vært tro mot, uansett hvor lite pent kritikerne mente spillet var.
«Det er ikke soneforsvaret, 4-5-1 eller videoanalysene som engasjerer oss i fortellingen om Drillo og hans menn. Det er det menneskelige.»
Oppveksten, spillerkarrieren og den strabasiøse ferden mot landslagstrenerjobben, er som et langt anslag til det som skal skje på nittitallet. Egil og hans «Drillos» skapte mange øyeblikk:
Jeg husker Kjetil Rekdal som klistrer ballen i hjørnet på Wembley mot England. Lars Bohinen som kjører lekestue mot samme motstander på Ullevaal. Gøran Sørloth som senker Nederland. Myggen som danser i målnettet i 10-0-seieren mot San Marino.
– Det er kort vei til å bli en del av gruppa. Du trenger bare å gi alt. Det er alt.
Fotballfeberen red Norge. Til og med bensinstasjonen Statoil solgte spillertrøyer. Selv hadde jeg ønsket meg landslagsdrakt til bursdagen foran verdensmesterskapet i 1994. Dagen etter at Norge hadde slått Mexico 1–0 i den første kampen i gruppespillet, kunne jeg stolt og fornøyd trekke på meg drakta med nummer 4 på ryggen – helten Rune Bratseths nummer.
Hvor mange barn i dag møter opp til trening i den norske landslagsdrakta?
Men det er ikke soneforsvaret, 4-5-1 eller videoanalysene som engasjerer oss i fortellingen om Drillo og hans menn. Det er det menneskelige: Drillos pæler, prosentutregninger og geografikunnskaper om fjelltopper og landareal. Flo-pasningen. Spillerne som så ofte bød på seg selv i mediene. Vi følte at vi kjente dem. Det var nært.
Nekrolog: 2020
Som kontrast kan jeg trekke fram de uforståelige begrepene Per Mathias Høgmo kom trekkende med i landslagssjefsstolen. Verken spillerne eller folket forsto noe av begrep som «ferdighetsdimensjon» og «flytsonemodell». Det var dømt til å mislykkes.
Fortellinger er viktige for oss, fordi de holder oss sammen, som familie eller gruppe, og gir oss identitet, sier forsker Heidi Dahlsveen ved OsloMet.
Vi trenger historier for å forstå, lære av hverandre og utvikle oss. Det finnes mange typer historier og fortellinger. I sosiale medier forteller vi daglig våre egne. Men også i lokalsamfunnene, i Levanger og Verdal, kan vi finne de litt større historiene som forener oss.
Og nå er vi tilbake til starten, eller det som ble begynnelsen på slutten for Drillos storhetstid.
Norge–Brasil er en Hollywood-fortelling som snytt ut av nesa til grekernes tusener av år gamle oppskrift på et godt drama:
Det ser ut som en umulig oppgave for våre helter. Likevel går det først bedre enn vi kunne frykte. Men så blir vi brutalt satt tilbake. Deretter kommer vendepunktet. Alle gode krefter samler seg så til en siste innsats. I et voldsomt klimaks går vi seirende ut og har lært at tro kan flytte fjell.
Og hvor høyt det fjellet er, det kan bare Drillo fortelle oss.
Andreas Ryen Eidem
Tekstforfatter i Tibe T