Jeg har over lengre tid fundert over inntrykket av at det er færre offentlige begravelser enn tidligere, særlig med påfølgende minnesamvær som er åpen for alle som ønsker å vise respekt og minnes den avdøde sammen med de pårørende. Jeg ser stadig oftere i dødsannonser at «Begravelsen er gjennomført i stillhet». Noe annet som også nærmest har blitt standard er «Ingen kondolanse ved graven», enda en dør for å vise respekt og medfølelse som stadig oftere blir lukket.

For å teste ut mine antakelser tok jeg kontakt med en som jobber på endestasjonen av «Livets reise». Han er prest, og han kunne i grove trekk bekrefte mitt inntrykk. Stadig færre ønsker å ta imot kondolanse ved graven. Det rare er at de som kunne trengt det mest er de som oftest sier nei til denne muligheten, ifølge presten. Og det er færre begravelser som er åpen for alle, du må være invitert – selv om porten er aldri så høy og vid. Presten sitter med følelsen av at døden gjemmes bort mer og mer, særlig i byene.

Mye har skjedd i løpet av noen få ti-år, både når det gjelder vårt forhold til døden og gode møteplasser for samvær og gode samtaler mennesker imellom. Jeg husker godt Såddhårrån fra min oppvekst. Han var en kjent figur i bygd og by. Betegnelsen ble gitt til dem som hadde for vane å dukke opp i alle begravelser med påfølgende minnesamvær, først og fremst motivert av utsiktene til å få en gratis middag. Middagen i minnesamvær i Trøndelag var som regel sodd, derav betegnelsen Såddhårrå på den flyktige middagsgjesten (soddhare for de som ikke forstår trøndersk). Færre minnesamvær og angst for å møte opp uten invitasjon, har medført at arten er sterkt utryddingstruet, kanskje har den siste Såddhårrån allerede vandret til de evige jaktmarker. Alle kriterier for rødlistestatus er hvertfall oppfylt.

Min venn presten trekker fram flere bekymringer enn fortielse av døden og vår siste reise. Han tenker på mangelen av analoge trefninger mellom oss mennesker hver gang han ser en fotgjenger dypt bøyd over sin mobil, kryssende en trafikkert vei - eller sittende ved siden av en kompis, som også er innkrøkt og bøyd over sin verden på en åttetommers virtuell virkelighet i hånda. Så nært, men dog så fjernt fra å virkelig møtes. Kommunikasjonsmidlenes kvantum har bidratt til kvalitativt dårligere kommunikasjon, mener presten. Han tror at det kanskje er tid som er den store flaskehalsen for gode mellommenneskelige møter. Det kan være pauli ord dette, men jeg er i tvil. Grunnen til at vi har dårlig tid er antakelig fordi at vi i snitt plukker opp mobilen rundt 60 ganger per dag, og gir den vår oppmerksomhet i tilsammen bortimot 6 timer. En ond og dårlig sirkel dette.

FOMO (fear of missing out) er en sterk drivkraft for å sjekke varsler på mobilen. Folk var redde for å gå glipp av ting før smarttelefonens inntog også, men den eneste måten å bli opplyst på var å møtes (med unntak av de som jobbet på telefonsentralen der de fikk all sladder rett i øret). Dette kunne skje gjennom daglige turer til samvirkelaget der bygdedyr, kroniske nysgjerrige, og folk flest utvekslet siste nytt i bygda – både sant og usant. Det jeg husker best er at det var vanlig at det dukket opp besøk omtrent hver dag hjemme hos oss, helt uten invitasjon. De bare banket på, ble ønsket «Kom inn» - og så ble det umiddelbart satt fram kaffe med sukkerbiter - samt et tinnfat med kaffebrød der smultringen hadde tommelavtrykk etter alle dagene den hadde blitt bært fram og tilbake mellom kjøkkenet og stua. Det var nære og gode møter mellom folk. Jeg satt som guttepjokk sammenkrøket under salongbordet og sugde til meg inntrykk fra de voksnes merkelige verden.

Kulturen med å besøke folk uten invitasjon og spesiell anledning er helt borte. Det er selvfølgelig flott at vi får disponere tiden vår selv, uten forstyrrelser. Men hva bruker vi denne friheten til? Jo, vi flykter inn i vår egen digitale virtuelle virkelighet. Det blir mildt sagt overfladiske møter både med verden utenfor og de unike individene som befolker den. Men, det er skrevet sider opp og ned om mobilens velsignelse og forbannelse, så den lar jeg ligge. Men at noe forsvinner med færre fysiske møter tror jeg de fleste er enige om. Avdelingsoverlege Jan Egil Wold ved BUP Levanger har sagt at det har skjedd en formidabel endring blant barn og unge bare siden 2007. Nå må arbeidsgivere være forberedt på å sette av tid til sosialisering når lærlinger får sitt første møte med arbeidslivet. Svært mange er ikke komfortable i sitt møte med folk i kantina eller med skjitpraten under 9-kaffen. Tidligere avtalte vi på vei hjem fra skolen når vi skulle treffes for å finne på noe på ettermiddagen. Nå treffes vi stort sett via sosiale medier. Praktisk, men i bunn og grunn usosialt og ensomt.

Det er dårlige kår for Såddhårrån i en virkelighet der møteplassene blir færre og tanken på å dukke opp ubedt fysisk er skambelagt og angstfylt. Ifølge jødisk tradisjon dør et menneske to ganger – først ved jordlig bortgang, deretter når navnet sies eller tenkes for siste gang. Snart er jeg sjøl på Rødlista - som representant for den siste generasjonen som husker Såddhårrån - og som kan bevitne at Såddhårrå er mer enn et nedsettende skjellsord. Hvil i fred Såddhårrå.