Den internasjonale mannsdagen 19. november har i mitt hushold stort sett blitt forbigått i stillhet. I de sirkler jeg beveger meg er det ikke noe sjakktrekk å bære mannssaksfanen høyt hvis du også kunne tenke deg litt kos en gang iblant. Og det kunne man jo! Likevel, nå som mannsdagen er her og november gir landsdekkende trøndernivå på bartefrekvensen, vil jeg snakke litt om den dobbeltheten i mannsrollen som har kommet i kjølvannet av kvinnefrigjøringen.
Kvinnerollen har lenge båret i seg en dobbelthet i form av skjøge-Madonna forholdet. I sin moderne tapning handler det om to slags roller som trekker i vidt forskjellige retninger. På den ene siden, å skulle være seksuelt spennende og utfordrende, samtidig som en også er den trygge havnen med kjærlig omsorg. Både farlig og trygg er ikke alltid like lett å få til. Den moderne mannsrollen har også en dobbelthet ved seg, men der hvor mange års kvinnekamp og frigjøring har gitt refleksjon rundt og kritikk av kvinnerollens dobbelthet, forblir mannsrollens dobbelthet et mørkt kontinent.
En gang i de dårlige gamle dagene var mannsrollen relativt en-dimensjonal. Eller i det minste, det var slikt det offisielle mannsbildet var, hva som foregår i de tusen hjem bak lukkende dører er jo så ymse. Kravet var enkelt sett å tilveiebring mat og husly til ens kvinne og barn. Med kvinnekampens stadige fremmarsj og seire med dertil forandret kvinnerolle, kom det nye krav og utfordringer til mannen. Nå skulle mannen også være koblet på egne følelser og snakke om dem.
Mye av dette har vært til menns beste. For eksempel, foreldrepermisjonens fedrekvote har helt sikkert gitt mange menn et nærere forhold til egne barn enn de ellers ville hatt. Det er bra. Samtidig er mannsrollens kjerne relativt uforandret selv om nye elementer er lagt til slik som krav om kontakt med egne følelser og taleførhet om dem.
Idealbildet av mannen er fremdeles den sterke mannen. Bautaen. Klippen. Krigeren. De fleste kvinner har nok et noe mindre idealisert bilde av sin mann, men hvis det høres ut som noen er utenfor huset eller at det ble tatt i dørklinka på leiligheten forventes det fremdeles at husets mann sjekker ut sakene. Skal fare som kan medføre vold og brå død møtes, må menn møte opp. Det er ikke de myke, følsomme eller svake sidene av menn kvinner først og fremst forespør når det kommer til stykke. Myke menn drar ikke damer på samme vis som sine mer ufølsomme harde brødre. Ole Paus bemerket dette allerede i 1979 i sin mykmannsklagesang med refrenget «hvorfor ligger ingen med meg, hør på en myk manns sang». Samtidig, i dag er det krav til menn fra deres kvinner om nettopp mykhet i form av større såkalt emosjonell intelligens.
Heri finner vi mannsrollens dobbelthet. Hard, men også myk. Rollen trekker i to vidt forskjellige retninger. Der hvor menn skal vise sin myke side ved å åpne opp om eget følelsesliv ligger det i kortene at menn skal tørre å vise svakhet, samtidig som den attråverdige mannen er den sterke mannen. Både sterk og svak er ikke alltid like lett å få til.
Den moderne mannen går og står på andre måter enn sine forgjengere, men stillingsinstruksen har stort sett forblitt den samme. Nettopp derfor ligger løsningen på mannens rollekonflikt i løgnen. De fleste menn lærer seg å ta kravet om å tørre og vise seg svak og sårbar med en klype salt. Menn som faktisk fullt ut åpner opp om egne vansker, frustrasjoner og følelser, vil raskt oppdage at det nok ikke er så velkomment som den offisielle likestillingslinja skulle tilsi. En ting er å ønske seg åpenhet fra sin partner, også i forhold til parforholdet, en annen ting er å faktisk få hele sakskomplekset i fanget. Forulempede kvinner sanksjonerer ofte, hvilket medfører at mannen trekker seg tilbake og ikke igjen går i åpenhetsfella. Fordi tagal mann posisjonen ikke lenger er tilgjengelig for den moderne mannen, må mannen forestille seg.
Mannen ikler seg så rollen som kledelig følsom og svak slik at kvinnen kan smykke seg med å ha en mann som er i kontakt med egne følelser, men ikke så svak at det faktisk blir brysomt eller går på bekostning av kvinnens egen føl-o-sfære. Dette er den mørke lille hemmeligheten mange menn bærer på i sitt forhold til sine kvinner. Etter å ha plumpet uti i forsøket på å oppfylle følelse- og svakhetskravet bare for å oppdage at en nok ikke skulle være så følsom og svak at en faktisk fremstod som trengende og påtrengende, så skreddersyr mange menn sin følsomhet og sensitivitet til kvinnes behov for mannlig følsomhet og sensitivitet. Slik er det for mange menn, men selvfølgelig ikke for meg. Selvfølgelig ikke. Husk jenter, jeg er følsom som faen på den rette ikke-plagsomme måten.
