Etter at P.A. Johansen omtalte saken på Facebook har det kommet mange og hissige kommentarer. I etterpåklokskapens navn er nok ikke dette det beste grunnlaget for en fornuftig debatt om Trehusbyen framover. Likevel så er det et tegn på engasjement, og at noen husker forhistoria til at Levangers har fått en nasjonal status. I 2013 mottok kommunen kvalitetsmerket – «Olavsrosa» – for kulturarvforvaltningen av nettopp trehusbebyggelsen. Det hører med til saken at denne tilliten ’er noe innbyggerne har til låns’, og den forplikter politikerne mer enn et ’bukk’ og en ’takk’. Med bakgrunn i dette ønsker Bymuseet å kommentere saken uten å hugge hodet av noen spesiell.
Sentrale personer i museumsforeningen har stått opp – ropt varsko og argumentert muntlig og skriftlig – for både byantikvarstillingen og mot riving av gamle trehus. Som eksempel kan nevnes trehusrekka i Tollbugata (Larsen- og Bjøråsgården), som ofte trekkes fram som gode eksempel på kvalitet i Trehusbyen. Derfor er det viktig at slike erfaringer og holdninger opprettholdes slik at fredningsbestemmelsene både sikrer og ivaretar utviklingen i byen.
Det er ofte slik at form og innhold henger sammen. Et «signalbygg» lik rektorboligen gir for mange en assosiasjon til noe forventet. Mer som en fredet plett enn et travelt frekventert legekontor. Derfor en liten historie til ettertanke:
Herr K. sa: «Det går enkelte kunstnere som det går mange filosofer når de betrakter verden. De strever slik med formen at innholdet går tapt. Jeg arbeidet engang hos en gartner. Han gav meg en hagesaks og bad meg beskjære et laurbærtre. Treet stod i en urne og ble leid ut til festlige anledninger. Av den grunn skulle det ha form som en kule. Jeg begynte straks å klippe villskuddene, men hvor mye jeg enn strevde for å få til kuleformen, gikk det lang tid uten at jeg klarte det. Engang klippet jeg for mye her, en gang klippet jeg for mye der. Da det endelig ble en kule, var kulen meget liten.». Gartneren sa skuffet: «Vel, der er kulen, men hvor er laurbærne?»
Vi tenker at mange av trehusene i småbyen best kan utvikles gjennom en åpen prosess, hvor det er mulig å se hva som skjer. Det betyr at lokale arkitekter, håndverkere og fagfolk for øvrig har nødvendig kunnskap om de visjonene politikere har lagt inn i plandokumentene. I dette tilfellet kan det tyde på manglende samhandling mellom fylkes- og kommunenivået. Før fylkesnivået solgte bygningen på det åpne markedet burde de heller fått til en løsning med kommunen. Det ville vært naturlig at sammenhengen mellom lærerskolebygget og rektorboligen hadde blitt videreført i en eller annen form. I det øyeblikket dette bygget kom på privat hender, ble naturligvis formen påvirket av innholdet.
Dersom en betrakter rektorboligens form og omgivelser så tenker vi at et legesenter ikke passer her. Den er bygd for et annet formål slik Johansen argumenterer i sitt innlegg (Innherred 3. des). De fleste kundene kommer i bil – derfor blir et begrenset grøntområde asfaltert – og pasientene vil nok måtte vente lenger bak rattet for å komme ut i den trafikkert Kirkegt. enn de blir sittende på legenes nye venteværelse. Slik vil det bli, mens diskusjonen vil fortsette om medaljens bakside.
I avisa «Dag og Tid» har det vært en serie om byutvikling og estetikk i tettsteder rundt om i Kongeriket. Journalist Ronny Spaans gir riktignok i sin analyse av Trehusbyens kvaliteter - Levanger terningkast 5 - men er svært skeptisk til kommunens pågående byutvikling. Det han viser til er; …«Når byen skal videreføres i randsonen av fredningsvedtaket og på havna bør både struktur, utseende og materialer bygge på den eksisterende trehusbyen. Vi snakker absolutt ikke om å bygge et folkemuseum” (…) men å bruke moderne arkitektur med respekt for tradisjonell struktur og uttrykk.»
Så mens en venter på fredningsbestemmelsene håper Bymuseet at debatten omkring Trehusbyen, bruken og utformingen av de mer enn hundre år gamle trehusene kan heves opp fra «stygt/pent-nivået» til en politisk gjennomtenkt og langsiktig strategi med forankring i de lange historiske linjer som fredningen av Trehusbyen er en del av.
«Hukommelse er et hus
erindring er en by
glem det ikke, jeg gjentar, glem ikke det
at erindringen er en by
hukommelsen et hus».
Inspirasjonskilde: Berthold Brecht/«Kalenderhistorier».
Lars Saabye Christensen/«Mitt danske album».
Sveinung Havik
leder i Bymuseet i Levanger