Ikke siden 90-tallet har det kommet så få asylsøkere til Norge. 2380 personer søkte om asyl første halvår i 2017. I 2015 var det over 30000 som søkte asyl i Norge.

Om den kraftige nedgangen er en god eller dårlig nyhet, det at vi her opp i det nordlige hjørnet av Europa har fått en så sterk nedgang i antallet asylsøkere, kommer nok an på øynene som ser. Noen vil juble over tallene og ta det til inntekt for en bestemt politikk. Andre igjen vil si at et rikt land som vårt burde ta et større ansvar enn dette i en verden der flyktningproblemene ikke ser ut til å avta. Jeg heller mot det siste. Jeg ser også at situasjonen gir oss noen andre muligheter, om vi ønsker å utnytte dem.

Er stengt ute. Det er nok først og fremst forhold utenfor våre grenser og vår kontroll som gjør at flyktningstrømmen har avtatt. Det er langt fra Middelhavet til oss. De siste åra har de fleste europeiske land skjerpet inn. De har delvis bygd gjerder og murer for å hindre folk å ta seg inn. Det er mange grenser som må krysses illegalt før mennesker på flukt står ved grensa til vårt land. Det var derfor ikke vanskelig å spå et slikt utfall, at antallet som kommer hit går kraftig ned, med den isolasjonistiske politikken som er ført på vårt kontinent.

Gir muligheter. Nesten halvparten av asylsøkerne som kom til Norge første halvår, er relokalisert fra Hellas og Italia. Det er mennesker som blir stoppet i disse landene og fordelt på andre land i Europa i tråd med inngåtte avtaler. De fleste av de vel 1200 kom fra Syria og Eritrea. Det er altså mennesker på flukt fra land som i mange år er preget av borgerkrig, indre uro og forfølgelse av annerledes tenkende.

Jeg mener at Norge har forutsetninger for å ta imot en langt større andel enn det vi gjør akkurat nå. Det kan vi gjøre samtidig som vi har en stren grensekontroll. Jeg har lurt på om det hadde vært mulig å øke vår andel som kan tas inn på kvoter, enten EU- eller FN-kvoter. Da kunne vi blitt enige om et årlig antall, behandlet søknadene mens de ennå oppholder seg utenfor landet. De som da kommer til Norge kunne da umiddelbart fått språkopplæring og startet med integrering. De hadde unngått måneder eller års uvirksom venting. Om viljen var der, kunne vi tatt ansvar og stått fram som gode forbilder. I dag er Nansens hjemland mye av det motsatte.

(Leder i Innherred 8. juli 2017)