I oktober 2016 reiste mamma og jeg til Palestina på studietur i regi av Palestinakomiteen i Norge. Jeg hadde samme år fullført en bachelor i sykepleie, så turen skulle være en mor-dattergreie for å feire at jeg var ferdig med studiene. Min mor, Margareta, var i Palestina for 30 år siden og jobbet som sykepleier for humanitærorganisasjonen NOMSME. Siden den gang har hun engasjert seg for palestinernes rett til frihet og rettferdighet.
Jeg vet ikke helt hva jeg hadde sett for meg før vi dro. Jeg visste vi kom til å se mye fælt, møte folk i vanskelige situasjoner – hadde tross alt lest litt på forhånd. Men møtet med Palestina og Israel ble likevel et sjokk.
Muren
Det første vi legger merke til i det minibussen tar oss fra Tel Aviv til Jerusalem, er muren. Den er praktisk talt over alt. Israel har bygget en mur som skiller Vestbredden og palestinske boligområder fra Israel. Dette er angivelig en «sikkerhetsmur», ment å beskytte Israels befolkningen mot «alle terroristene i Palestina». Byggingen av muren ble igangsatt i 2002 og er nå nesten 800 km lang. Muren har blitt fordømt av FN, og Den internasjonale domstolen i Haag har vedtatt at den er i strid med folkeretten.
Langs muren(e) er det såkalte «check points» man må passere for å komme gjennom. Her sluses barn og voksne gjennom trange porter og utsettes for timelang venting under nedverdigende og aggressiv behandling fra israelske sikkerhetsvakter. Vi fikk blant annet høre om skolebarn som før muren kom hadde 10 minutters gangvei til skolen. Nå bruker de cirka 3 timer til skolen og må stå opp i 3-4 tiden på morgenen for å nå frem i tide. Selvsagt tar turen hjem også like lang tid, så hva blir da igjen av dagen til barna? Når skal de gjøre leksene sine? Når skal de få leke? Kunne foreldrene vite at de kom hjem eller var de arrestert? Vi ble også fortalt om ambulanser som ikke slipper gjennom før det er for sent. Er du derimot israeler og har israelsk bil, behøver du ikke stå mange timer i kø, bli kroppsvisitert eller spyttet på. Et raskt blikk inn i bilen og du er «good to go».
Jordandalen
Jordandalen er den mest frodige delen av landet og har vært et viktig jordbruksområde for Palestina i alle tider. Etter krigen i 1967 ble 10 000 palestinere, av tidligere 320 000, værende igjen i dalen. Resten ble tvunget på flukt innad i Palestina eller til nabolandet Jordan. Siden da har Israel nektet dem å returnere, en rett som er nedfelt i internasjonal lov. Utallige restriksjoner ble ilagt de gjenværende palestinerne, restriksjoner som gjør livet i dalen svært vanskelig å leve. Store deler av bøndenes mark har blitt erklært militære soner og dermed adgang forbudt dersom du ikke ønsker å få en kule i bakhodet. Vannbrønnene er stengt og vannet er overført til de ulovlige israelske bosettingene i området.
I Jordandalen besøkte vi en palestinsk bonde og hans familie. På ferden dit, måtte vi stadig kjøre på kryss og tvers på grunn av hauger med grus og stein som sperret for den opprinnelige veien. Sperringene er det israelske militærets verk, ment å gjøre fremkommeligheten vanskeligere for Abu Sakr og hans familie. Abu Sakr er den eneste gjenværende palestiner i det som en gang var en liten landsby. Hus har blitt revet ned og folk tvunget på flukt til fordel for enorme israelske plantasjer. Sakrs hus bestod av rester av telt som var lappet sammen. Sju ganger hadde israelsk militær vært der og ødelagt alt for familien. De kom gjerne på natters tid og i dårlig vær. Bonden fortalt at sist gang alt ble ødelagt, var på vinteren mens det striregn. Sakr hadde forsøkt å dekke til barna sine med rester fra det ødelagte teltet, men soldatene rev det nådeløst av igjen.
Jerusalem
Over alt hvor vi dro på Vestbredden, så vi mennesker i vanskelige situasjoner med bekymringer for fremtiden. Håpløsheten var spesielt stor blant den yngre befolkningen, som særlig rammes av alle restriksjoner og begrensninger. Jerusalem bærer preg av å være et ømt punkt for både palestinere og israelere. Her er den daglige trakasseringen og den innskrenkede bevegelsesfriheten til palestinerne særlig stor. Vi ble vitne til at en hel skoleklasse ble stilt opp langs en vegg og ransaket, for så å bli dratt med én og én frem på torget slik at alle turister og andre forbigående kunne se ned på dem. Disse barna var ikke eldre enn 12-14 år. Sjokkerte gikk vi bort til noen av barna og spurte hva i all verden som foregikk. De sa at israelsk politi/militære daglig tar for seg skoleklasser på denne måten, og at dette dessverre er en del av et palestinsk barns hverdag i Jerusalem. Særlig ille er det ofte på eksamensdager.
Etter fylte 16 år, må nemlig palestinske ungdommer bestå eksamen hvert år for å få fornyet sin bostedtillatelse. Palestinerne som bor i Øst-Jerusalem er stort sett ikke statsborgere i Israel, men besitter en såkalt bostedstillatelse. Dette betyr at de verken er helt del av det israelske samfunnet eller av det palestinske, siden de står utenfor styret til de palestinske selvstyremyndighetene. Av de israelske myndighetene benevnes de heller ikke som palestinere, men som israelske arabere. I eksamensperioder er det gjerne ekstra check-points med lange køer, slik at elevene ikke rekker frem i tide til skolen og dermed mister eksamen. Da må eleven gå om det året og mister også sin bostedtillatelse. Han/hun har da valget mellom å forlate sin familie i Jerusalem eller så må hele familien flytte. Slik tvinges palestinske familier ut av Jerusalem, og israelske bosettere kan dermed flytte inn i deres forlatte hus. Antallet palestinere i Jerusalem synker for hvert år, mens antallet israelere øker.
At verden lar dette fortsatt skje den dag i dag, er for oss ubegripelig. De fleste medlemslandene i FN har kritisert den israelske okkupasjonen av de palestinske områdene siden 1967. Israel har valgt å overse kritikken, og er i dag det landet i verden som har unnlatt å etterkomme flest FN-resolusjoner. Israel fortsetter blant annet utbyggingen av ulovlige bosettinger på okkupert område. Bosettingene er ulovlige i henhold til folkeretten, fordi de er bygget på palestinsk land.
Det vi opplevde på denne turen – å møte et folk og et land under okkupasjon, kan ikke forsvares av noen. Det den alminnelige palestiner ber om, er å få leve i frihet i sitt eget land. De ber om at barna deres skal kunne gå til skolen uten å være redde, at bøndene skal kunne dyrke sine marker og forsørge familien, at tiåringer ikke blir fengslet, foreldre ikke blir drept.
Palestinere vi traff, ba oss om å være ambassadører for Palestina. Ja, vi er gjerne det!!
Med ønske og håp om frihet og rettferdighet for Palestina.
Palestina vil alltid være i våre hjerter!