Stadig flere nordmenn fedmeopereres. Hilde Brørs ønsker å gi slankeoperasjon et ansikt. Hun har møtt mange som har gjennomført samme operasjon, alle fornøyde.

– Så leser du bare det negative i avisa. Jeg vil fortelle og vise hvordan det er. Jeg er ikke et offer, det er ikke synd på meg, sier hun.

Bare litt til

Hilde Brørs er for mange en kjent kulturpersonlighet i Levanger, kanskje først og fremst fra Pulverkaffeteateret. Dramalæreren er oppvokst på Skogn, men bor nå i Levanger sentrum sammen med ektemannen Roger Bjerkan og sønnene August (6) og Albert (3).

Jeg har heller ikke «neitakk» i ordforrådet mitt. Jeg er mer «det var en god kake, jeg tar et stykke til».

Ofte har hun fått høre at det er jo bare å si «nei takk». Hun mener at det er mye mer sammensatt enn som så, mat er så følelsesstyrt. Hadde det vært så enkelt, ville ingen vært overvektige.

– Jeg har heller ikke «neitakk» i ordforrådet mitt. Jeg er mer «det var en god kake, jeg tar et stykke til».

Slik beskriver hun spisemønsteret sitt. Bare litt til. Overspisingen innså hun da hun startet med kostholdsregistrering i forkant av operasjonen. Hun har jo ikke behov for en ekstra porsjon, ikke når hun er mett. Det er vanskelig å snu tankegangen og være fornøyd når hun er mett. Spesielt siden hun har elsket mat siden hun var en liten jente.

Oppvekst

– Jeg husker en gang da jeg som barn spiste til jeg kastet opp. Ansiktet mitt lyste opp når jeg fikk mat, jeg skein som ei sol, forteller hun. I oppveksten hadde mor Inger et rigid system når det gjaldt mat. Ikke mer enn to brødskiver. Forsyn deg maks tre ganger fra kakefatet. Lillesøsteren Elisabeth derimot, var motsatt.

– Jeg sa ja takk til alt, hun sa nei takk til alt. Hun måtte lures i mat, og mamma hadde peanøttsmør og nugatti i skapet som jeg ikke fikk røre. Jeg måtte hele tiden begrenses, forteller Hilde.

Aktiv barndom

I oppveksten på Skogn var hun innom de fleste aktivitetene bygda har å by på, men teater tok etter hvert mer fokus enn idretten. Selv tror hun at det er hverdagsaktiviteten i barndommen som holdt vekten hennes i sjakk. Ettersom hun ble eldre og slutta med trening, datt kiloene på. Som 13-åring var helsesøstera på Skogn Ungdomsskole bekymret for vekten til Hilde, men de avventet fordi de trodde hun ville strekke seg. Hilde ble aldri lengre enn 161 centimeter. I ettertid har Hilde og moren snakket om hvordan det var da hun var lita, og det var ikke lett å være mamma heller.

– Hun var redd for å påføre oss feil forhold til mat, at vi skulle utvikle spiseforstyrrelser eller et anstrengt forhold til maten, forteller Hilde.

Tøft å være ungdom

Selv om hun aldri har definert seg selv som tjukk, har hun alltid vært overvektig. Som dramalærer møter Hilde mye ungdom, og når hun ser unge overvektige tenker hun ”huff huff huff, så mye ekstra du skal ha med deg i bagasjen”. Hun tenker ikke da på kiloene, men det psykiske som hemmer.

Jeg følte meg som en flodhest blant danserne, men da jeg passerte 20 ga jeg faen.

– Det å finne seg en partner, være på sjekkern, flørte. Sånne ting, forklarer hun. Selv hadde hun de verste tersklene i tenårene og tidlig i tyveårene. Som 20-åring stod hun på scenen i miniskjørt for første gang. Da hun var 21 turte hun å slå seg løs og danse skikkelig på scenen.

– Jeg følte meg som en flodhest blant danserne, men da jeg passerte 20 ga jeg faen. Jeg kom til et punkt det jeg tenkte: her er jeg, og det brukte jeg med humor, sier hun. Med alderen ble hun sikrere og fikk det bedre, men kiloene var med å gav et dårligere selvbilde.

– Og når vi ser hvor mye stor ungdom som finnes, ser vi at det er et fedmeproblem i samfunnet.

Latskapen

Nå har hun ingen fedmerelaterte sykdommer, som for eksempel diabetes. Likevel kjenner hun på kroppen at det er mye vekt å bære.

– Jeg sliter jo med kne og rygg, og jeg vil jo være aktiv. Jeg er jo dramalærer. Jeg vil jo bevege meg. Være en aktiv mamma, sier hun. Ved å være så stor og tung forsvinner tiltaket i hverdagen, og det er lett å velge enkle løsninger. For eksempel kunne hun gått til butikken. Handlet en bærepose istedenfor tre.

– Men nei, vi kjører bil. Vi kjører da, sier barna. Ja, vi gjør det, sier jeg. Jeg kunne jo sagt «vi går, det e så my godt». Men når det første argumentet kommer så snur jeg fort, forklarer hun. Selv om hun har motivert seg til å ut å gå, tar latskapen overhånd. I tre år har hun tenkt seg på Stokkvola. Tenker hun burde komme seg på minst en topp sammen med ungene. Finner hele tiden argumenter for å utsette turen.

– En dag her fikk jeg tilbud om å være med på Roknesvollen. Da foreslo jeg heller at vi skulle dra på Stiklestad, for det kunne være mye mygg på fjellet, også slapp jeg å gå to kilometer. Det er så skremmende å se hvordan latskapen siger inn altså.

Forvridd speilbilde

Tidlig på 2000-tallet sluttet Hilde å røyke. Så begynte hun å slanke seg. Etter hvert begynte hun også å trene. Hun var kjempemålbevist og gikk ned 30 kilo. I tre-fire år holdt hun på med det prosjektet, der målet var å klare å holde på livsstilen når hun startet med treningen. Da hun møtte mannen sin, Roger Bjerkan, i 2006 var hun godt i gang med treningsregimet.

Jeg har kommet til det punktet at mannen min ikke får vite hvor tung jeg er.

– Det første året vi bodde sammen sa han «søkki for et bra liv æ har altså. Nu har æ gått ned 10 kilo». Jeg hadde gått opp 10 kilo, for hele opplegget med trening og kosthold revnet, sier Hilde. Kjærestekiloene kom sakte, men sikkert. Tre kilo det året, fem kilo det neste. Etter hvert hadde Hilde gått opp alle 30 kiloene hun hadde jobbet så hardt for å gå ned, og enda noen ekstra kilo også. Resultatet er at det nå kun er hun som vet hvor tung hun er.

– Jeg har kommet til det punktet at mannen min ikke får vite hvor tung jeg er. Det er ikke artig å være tyngre enn mannen sin, og det har jeg vært ganske lenge. Det synes jeg ikke er okei, sier Hilde.

Tidligere kunne hun ha humor på det, litt sånn «Haha, enn mæ da. Slår dæ lett». Men ikke nå lenger.

Så tung som du er nå har du aldri vært før?

– Så tung har jeg aldri vært nei. Den sitter langt inne. Tenkte jeg når du ringte også, må jeg si hvor tung jeg er? For det er jeg ikke klar for å ha på trykk i avisa. I ettertid kanskje, når jeg har gått ned litt, kan jeg kanskje si det. At så tung var jeg.

Koster i bikini

Flere av Hildes venner har kommentert at hun må ikke miste personligheten sin selv om hun skal bli tynn. Det frykter hun ikke selv, for i hennes øyne kan ikke personligheten måles i vekt. Hun tror innstillingen til livet, tankene og hverdagen blir annerledes når kiloene forsvinner. Hilde er Hilde, uansett. Det med selvbilde er viktig, å være på lag med seg selv.

Så tung har jeg aldri vært nei. Den sitter langt inne.

– Klart det koster, det koster å gå i bikini. Men første dagen på stranda er det sånn «okei. Her e æ. Hele fulle mæ». Jeg liker det innerst inne ikke, men jeg gjør det bare. Jeg må, forklarer hun. Grunnen er nettopp at en skal ha respekt for å være akkurat som man er.

Skam

Det tenker hun på i forhold til operasjonen også. Blir det å tukle med biologien? Det var først da hun fortalte en kollega hvorfor hun blir sykmeldt i fire uker til høsten at Hilde kjente hvor skamfullt hun syntes det var.

– Jeg har vært veldig mot operasjon. Jeg tenkte at det er jo ganske enkelt å gå ned i vekt, dette klarer jeg selv. Men det gjør jeg ikke, og er takknemmelig for at det finnes hjelp til oss som ikke klarer det alene, sier hun.

Det tok tre sekunder før Hilde svarte kollegaen sin. At jo, hun skulle slankeopereres.

Usikkerheten

Ikke alt med operasjonen er enkelt. Som hva vil sønnene August og Albert si, kommentere, skjønne. De er jo små, og det er ikke lett for dem å forstå at mamma skal opereres når hun ikke har vondt i magen. Men det er dem som er motivasjonen hennes.

– Jeg håper jo at jeg skal bli en aktiv mamma. Trenger ikke å sykle Tomtvatnet rundt og springe halvmaraton, men bare holde meg i aktivitet. Det er klart at når kroppen blir lettere er det enklere å røre seg, forteller hun. Legene på Sykehuset Namsos regner med at hun vil være operert innen 4. september.

Jeg håper jo at jeg skal bli en aktiv mamma. Trenger ikke å sykle Tomtvatnet rundt og springe halvmaraton.

Hilde er spent på hvordan hverdagen blir etter operasjonen. Det første året etter operasjonen er svært viktig, og målet er å gå ned mellom 40 og 60 kilo innen året er omme. Det store plusset er at livsstilsendringen som medfølger operasjonen vil resten av familien bli med.

– Når jeg legger om livsstil og kosthold vil det jo påvirke resten av familien også. En trenger ikke være stor for å være sunn, slår hun fast.