Hotel New Hampshire» døpte jeg mitt nye rede på Støren i 1986, inspirert av John Irvings novelle og filmen med Natassja Kinski i rollen som bjørnen Susie.
Jeg vurderte å kjøpe meg en ny sofa til jul det året, et møblement som kunne stå i stil med yucca-palmen Fidel. Palmen hadde allerede fått sin plass i det eldgamle våningshuset der det lurte et skrømt i hver krik og krok.
Sofakjøpet ble forkastet, og i stedet lot jeg mine globetrotter-drømmer få blomstre. Jeg endte til slutt opp på Cuba, der jeg ville prøve ei alternativ jul. Det ble det til gangs også, med 24 plussgrader og høljregn i Havannas gater. Jeg søkte tilflukt på Hemningways «El Floridita» der jeg bestilte en bacalao.
Lenger ut i romjula førte tilfeldighetene meg til Karl Marx-teateret og den latinamerikanske filmfestivalen. På forunderlig vis lyktes det å få akkreditering til festivitasen der nobiliteter som artisten Harry Belafonte og forfatter Gabriel Garcia Marquez var blant gjestene. Ja, også Fidel, selvfølgelig. Han satt der opp på podiet i sin grønne bekledning og grunnet.
«Han må jeg ha bilde av», tenkte jeg og valset i vei fra plassen jeg hadde fått tildelt et stykke opp i radene. Det uanmeldte framstøtet i raske klyv ble stanset av en grobian som kastet seg over meg. Men kjapp som ungdom gjerne er, rakk jeg å skyte et skudd med speilreflekskameraet. På diplomatisk vis greide jeg etterpå å ro meg ut av situasjonen og berge filmen med bildet av El Comandante.
Tilbake i gamlelandet slet jeg på en sofa jeg fikk i arv. Yucca-palmen Fidel var pjusk på grunn av alt vannet den hadde fått i mitt fravær. Blomstervakten – en høyst tilstedeværende bonde - hadde tatt oppgaven svært alvorlig.
Jeg kikket ut på et snødekt landskap og nynnet på «The banana boat song».