– Men ingen var interessert i det som foregikk på lerretet

Ordførerens eget kinominne.

Stumfilmen Terje Vigen fra 1917, vist på Festiviteten med Dr. Bekken ved pianoet som del av 100-årsfeiringen for kommunal kinodrift. Filmen står seg meget godt også den dag i dag.

Kultur

Henrik Ibsens episke dikt om det dramatiske livet til sjømannen Terje Vigen var innledningen på Levangers feiring av 100 år med kommunal kinodrift. For første gang på veldig lenge, fikk publikum i Festiviteten anledning å bli med på en reise tilbake til filmhistoriens barndom, nærmere bestemt til 1917 da filmversjonen av Terje Vigen kom på kinolerretet. Den svenske filmen, regissert av Victor Sjöström, var inntil da den dyreste AB Svenska Biografteatern hadde produsert. Den hadde ifølge Wikipedia en prislapp på cirka 60.000 kroner. Filmen fikk for øvrig gode anmeldelser.

 

Rart skulle være om filmen ikke ble vist også på Festiviteten like etter at den ble utgitt. Og skulle du dermed ha vært så uheldig at du misset den i 1917, bød sjansen seg altså onsdag kveld, hundre år senere. Med artisten Dr. Bekken (Tor Einar Bekken) ved flygelet, improvisert musikk i tråd med de skiftende stemningene i filmen, kunne publikum anno 2016 leve seg godt inn i opplevelsen slik den fortonet seg også i 1917.

Tor Einar Bekken improviserte pianomusikk til den timelange filmen.

 

Før den timelange stumfilmen snurret i gang, delte for øvrig ordføreren et av sine egne kinominner. På mange måter hyllet han samtidig kinoen som treffsted. Og kinominnet til Robert Svarva, det har sin herkomst fra årene hvor han selv var elev ved skogskolen i Snåsa.

Ordfører Robert Svarva delte egne kinominner fra ungdomstida.

 

Fast takst med kino

– Det var fast takst at vi skulle på kino, og jeg husker at vi var på kino i Agle. Salen var stappfull. De trakk i gardinene for å få det sånn passe skumt, og så hadde de en liten høyttaler som de viklet ut og satte midt på golvet. Filmen var bra den, men det var likevel ingen som var interessert i det som skjedde på lerretet. Kinoen var derimot stedet hvor ungdommene, og alle i bygda møttes for å jabbe. For å treffes og sitte i lag.

Robert Svarva spekulerte også i hvordan kinoopplevelsen var for publikum for 100 år siden.

– Hvor stort det var å oppleve kino for aller første gang, det tror jeg ikke helt vi klarer å forestille oss. Jeg tror det var fantastisk for ganske så mange, sa han.

Pianola

Ennå mens stumfilmen rådet lerretene rundt omkring, ble filmene gjerne akkompagnert av musikk. Ifølge kultursjef Guri Sivertsen, var det heller ikke bare pianomusikk som ble framført, men også fiolin, av og til sang, og som på Festiviteten; musikk fra et pianola som for anledningen var satt fram på scenen, utlånt av Bymuseet. Orgelbygger Jann-Magnar Fiskvik fortalte om dets historie, virkemåte og funksjon.

Jann Magnar Fiskvik fortalte om pianolaet. Her sammen med kultursjef Guri Sivertsen.

 

Nå var det forresten ikke bare stumfilmen som gjorde aftenen på denne historiske kinokvelden i Festiviteten. Også kinoenes egen hyllestfilm, den italienske «Cinema Paradiso» fra 1988 ble satt opp på plakaten og vist.