Jeg har gjort litt forskjellige i mitt snart 56-årige liv. Før jeg havnet her i lokalblekka har jeg vært blant annet lensmannsbetjent, privatdetektiv – og ikke minst torpedo, som jeg humoristisk ble kalt av mine venner den gang jeg jobbet i inkassobransjen. Og jeg skal innrømme at jeg har vært borti litt av hvert i løpet av disse årene. Jeg kom inn i bransjen da jappetiden var på sitt aller beste – eller aller verste – alt etter hvordan man ser det. Sjampanjen fløt på Oslos utesteder. Den kuleste bilen blant hovedstadens finanstopper var Mercedes Geländewagen – eller Børstraktor, som den også ble kalt. Og ikke minst – pengene satt løst, selv om rentesatsen fort kunne passere 20 prosent. Hos de fleste kredittselskaper var det fri drikke i baren når nye utlånsrekorder ble satt. Tror du noen tenkte på at pengene skulle inn igjen? Så smalt bomben, og vi som skulle rydde opp etter festen ble nedlesset i saker.
Jeg har reist rundt i store deler av Norges land, på jakt etter biler med en salgspant til langt over soltaket. Gravd fram biler fra snøfonner, eller motvillig fått utlevert. Etter at salget var unnagjort og kostnadene trukket fra, så hadde nok ikke Sierraen dekket hele regningen. Skal ikke forundre meg om noen der ute fortsatt sliter med gammel moro? Jeg må si jeg ser noe av det samme i dag. Vi skylder svimlende 3000 milliarder kroner. 600 av disse har ikke bankene pant for en gang. Du har sikkert lest om Bank Norwegian, og de andre, som betaler ut forbrukslån til toner fra «Pengegaloppen» i bakgrunnen. Hvor dette ender er ikke godt å si, men jeg har en mistanke om at mine gamle kolleger i innkrevingsbransjen snart kan «sale opp» igjen. Jeg aner at lysene har begynt å blinke – snart er festen slutt. Det gjelder å komme seg ut, før døra smeller igjen.