Gauktid

Som liten gutt ventet jeg så inderlig på å høre årets første gjøk gale fra et tilfeldig tre rundt gården. Ikke fordi jeg var en aspirerende ornitolog med loggbok og kikkert, men fordi mor insisterte på at det å sette seg på bar bakke «førri gauken gol» var tilnærmet galskap og risikosport.

Uten bedre vitende fryktet jeg både lungebetennelse og jordslag, så senvinteren og våren gikk med på å lytte lengtende opp mot skogen i håp om at nå – NÅ – skulle jeg få innta bakken for første gang det året. Og det var forsvinnende lite gjøk i bygda, så det kunne ofte bli juli før jeg fikk kose meg på plena.

I voksen alder har jeg lært at jeg overlevde også de gangene jeg utfordret skjebnen. Å kalle det risikosport er vel en overdrivelse, men det gikk i det minste sport i å ikke bli oppdaget.

I disse dager venter stadig mange på grønt lys for gauken igjen - denne gang vintergauken. Ikke minst skifrelste bekjente som helst skulle hatt skårrå-snø og blå Swix-boks i hånda året rundt. Personlig har jeg ikke gått vintergauken siden før Lillehammer-OL. Jeg skal ikke skylde på min kjærlige, bakkefryktende mor for det, men jeg gikk nok lei av å vente på alle typer for gauk opptil flere ganger om året.

I år har jeg for øvrig latt skiene ligge i trygg forvaring. Det vil si i skiboksen. Og da i boksen til en god bekjent noen kilometer unna, slik at jeg virkelig får tenke meg om. Der har de ligget siden en etter hvert beryktet åttetimers skitur i fjor, der vi ikke helt gikk etter boken for å komme oss hjem. Det har vist seg å være effektivt.

Nå venter jeg bare på at gauken skal rope meg ut igjen. Ikke på ski førstkommende søndag, men i bakken jeg stadig har et noe anstrengt forhold til uten grønt lys fra oven.