Jeg hadde på ingen måte lagt det inn i tidsplanen min. Punktering. Ikke på morgenkvisten.
Jeg har i hele mitt samfulle liv aldri hatt tid til utenomprogrammerte hendelser i det særs trange glippet mellom oppvåkning og jobb. Påkledning og tannbørsting er de eneste elementene jeg rekker.
Dessuten regner det alltid når jeg punkterer.
Det er ikke første gang jeg punkterer. Forrige gang skjedde det faktisk på kveldstid, men da var det til gjengjeld mørkt, glatt og noe viktig på lineær-TV som jeg tenkte å skynde meg hjem til. Så var det kaldt. Ulendt også, forresten.
Og nettopp det, ulendt og glatt. Ikke bare vanlig glatt, men glatt som i oppkjørte isrenner i vegbanen, sporete og ruglete slik bare trønderske sideveger kan forme seg på vinters tid.
Hadde jeg bare hatt en jekk, og da mener jeg en helt vanlig, fungerende, biljekk. Jeg hadde jo egentlig en jekk, men i praksis hadde jeg ikke det likevel. Fin på bilde, men i dette tilfellet finnes det faktisk bare en eneste riktig beskrivelse av jekken som fulgte med bilen: Hersens skrot.
Det er godt mulig den funka på et vaterrett, friksjonsrikt golv i et godt opplyst, varmt lokale i en bilfabrikkhall. Men ikke pokker om den hadde et snev av sjanse på en vinterveg i Skogn. Her ramla det sammen, jekken knakk, bilen bulka.
Siden har jeg i bagasjerommet tatt med meg en ikke-original jekk fra en annen gammelbil jeg hadde en gang i tida. Ikke så fancy, liten og lett å pakke ned. Men med en konstruksjon som i alle fall virker, også ute i felten.
Problemet i morges var imidlertid av en annen art.
Jekksveiva. Hvor var den?
Det blir i overkant tungt å vri saksejekken rundt med tomling og pekefinger. Tross alt.