Det er vanskelig å bestemme seg for hvor man skal begynne når Spelet om Heilag Olav skal under lupen. En ting er likevel sikkert, oppsetningen har nådd nye høyder og blir bare mer og mer dagsaktuell.
Helt fra start sier det «pang!», og plutselig blir vi på magisk vis dratt inn i en meget autentisk, men sprek utgave av år 1030. Samspillet mellom replikkene fra skuespillerne og tonene fra både solisttrioen og olsokorkesteret gjør at man får kjenne gårdsstemningen tett på kroppen. Åpningens høydepunkt er uten tvil når Grima (spilt av Mari Maurstad) på humoristisk og mektig vis lokker olsokkoret over haugen og inn på scenen. I tillegg til Maurstad er også Even Stormoen i sin rolle som Gamal-Jostein sterkt medvirkende til at åpninga sitter som den skal.
Meget godt arbeid
Ingar Helge Gimle blir aldri noe annet enn helt perfekt uansett hvilken rolle han spiller. Han er sterkt delaktig i at gårdsfolket fremstår ekte gjennom sin sårbare, men kraftige skikkelse i rollen som Torgeir Flekk.
Lavrans Haga er rett og slett beundringsverdig, og får Tormod Kolbrunarskald til å fremstå som en stødig kvinnebedårer gjennom sitt sjarmerende spill og sin vidunderlige sangstemme. Gjennom sin unike veksling mellom mektig mann og flørtepus får man assosiasjoner til ingen ringere enn Pierce Brosnans, James Bond.
Kongens inntreden er full av futt og er nærmest helt «Hollywood». Det spares verken på lyd, hærfolk, hester eller tempo. Hærfolket kommer inn fra alle kanter og sammen med musikken skaper det en flott dynamikk. Kontrasten mellom hærfolket og gårdsfolket kommer særlig godt fram.
Trond Espen Seim er flink til å formidle budskapet tydelig og fremstår faktisk «helt konge» i rollen. Det som trekker kongen litt ned i år er den sure sangen som med fordel kunne blitt sunget av noen med sangstemme. Et lite minus er det også at han har med seg et par hjelpere som er mer av den tamme sorten. Til tider virker det som at Finn Arneson, Harald Kongsbror og resten av medhjelperne mer er scenearbeidere enn kongens menn der de står og holder hestene og prater lavt.
Gudrun den magiske
I scenen der kongen frelser Gudrun er samspillet meget godt. Seim får kongen til å fremstå som en omsorgsfull mann og dette hjelper på å gjøre Gudrun mer begripelig. Scenen er så rørende at man nesten ikke trenger å se noe mer.
Det er gjort store ting med Gudrun-rollen i år. Hanne Skille Reitans tolkning av rollen er sammen med Lavrans Haga det aller beste i årets oppsetning. Det merkes godt at regissør Hanne Tømta har tatt grep for å gjøre Gudruns situasjon mer forståelig for publikum. Årets Gudrun-tolkning har et moderne følelsesregister og fremstår troverdig. Reitan har kontroll på å spille at hun ikke har kontroll. Det er heller ikke noe minus at Reitan synger klokkerent. Det er rørende og fint å se at Gudrun-rollen i år.
Likevel bør språket jobbes enda mer med for at det ikke skal skje små kortslutninger i formidlingen. Kåre Ljotsson høres utelukkende ut som han er med i en nynorsk-lesetime på barneskolen, men utenom replikkene spiller Ole Morten Gausen bra.
Spelet inneholder i år mange momenter som er meget dagsaktuelle, noe som gjør at det passer for alle, uansett preferanser og alder. Symbolikken er tydelig og lett å få tak i.
Selve helheten i årets oppsetning er meget bra. De groteske scenene er groteske nok, de rolige scenene er rolige nok, og Hanne Tømta viser en meget kreativ og god bruk av amfiscenen. Oppsetningen er sammensatt, balansert og nærmest helt perfekt!