Jeg står i ei lysning i skogen, og vet at det utpå sommeren kommer opp et sirkustelt like til høyre for meg. For et minutt og hundre meter siden passerte jeg et gammelt våningshus fra 1850, og på hjørnet av bygningen et opplyst skilt med skriften «hotell» sirlig utformet i en stil som bringer oss flere tiår tilbake i tid.
Og like før det, hadde jeg inne på gårdstunet til Vatn gård hilst på femten villsau som likevel syntes å være mer opptatt av seg selv enn en ukjent ferdamann i bil. Når temperaturen utover våren finner godt feste, vil alleen langs gårdsvegen folde seg ut. Skjønt jeg er vel ennå ikke helt i Babylon.
Jeg har svingt av E6, og la så vidt merke til et mindre prangende skilt «Torsdagsmiddagen. Vatn Bistro». Det burde forresten også stått «Søndagsmiddagen». Like nord for Åsen sentrum.
Inn i betongen
Tilbake til skogen. Rundt meg på alle kanter skuer jeg noen betongbunkere – seks i tallet, og noen mer mosegrodde enn andre. I lag med sirkusteltet brukes flere av disse til kino, men snart også til kunstnerstue og glassblåserverksted. Og ja, du leste kino, for med en filmskaper fra festivalbyen Haugesund (egentlig Karmøy, for å være eksakt) som den ene halvparten av kulturspinnets kreative ektepar, var selvsagt filmfestival det første arrangementet som så dagens lys. For offentligheten vel å merke.
Stedet «Lysninga» nede ved Hammervatnet, perlen som tilhører Vatn gård, ble først benyttet som arena for bryllupsfesten til Inger Johanne Todal Morset og Vidar Dahl i 2008. Da hadde de nettopp flyttet inn i gården som har ligget i slekta til Inger Johanne. En tredagers fest hvor 160 gjester fant seg godt til rette rundt grillbålet i telt, soveposer og under åpen himmel. Hele gården var i bruk. Låven ble ryddet og brukt som scene.
–Vi skulle jo ikke bruke penger. Det gikk på et vis, men jeg tror da gjestene hadde det bra, ler festens to hovedrolleinnehavere.
En halvtimes femminutt
–Kan jeg svinge meg en tur med fotoapparatet, hadde jeg via telefonen spurt Inger Johanne bare et par timer tidligere. Nå sitter jeg i tosetersofaen i bistroen, i en av bunkerne som i sin tid ble satt opp av Forsvaret, og jeg har blitt servert en kopp varm og god kaffe.
–Det er vel plass til cirka 25-30. Det spørs litt hvordan vi organiserer bord og stoler, forklarer vertskapet. Som gjerne tar en halvtimes femminutt for å prate både om mangt og meget. Om restaurant, om matlaging, om tannlegestolen, om glassblåsing, film, gamle hotellskilt eller det å si opp jobber for å starte for seg selv ved en innsjø ute på bygda. Det er ikke stressop som rår grunnen, selv om vertskapet også denne søndagen venter et innrykk av middagsgjester nokså snart. Over grytene kjenner vi duften av kjøttsuppa. Hjemmelaget.
–Fra grunnen av, poengterer Vidar. Lenger unna posemat kommer du ikke. Sist torsdag kunne de lokke med elggryte av en tidligere frittgående åsenelg. Middagene tar utgangspunkt i tradisjonskost, gjerne med råvarer fra nærområdet. Så sant det er fisk i garnet, dukker nok også ørreten opp på menyen.
Blir aldri ferdig
–Folk har vært veldig rause med skrytet. Det virker som folk setter pris på konseptet. At de vil ha noe annet enn hamburgere, tilføyer han, og ser selvsagt ikke bort fra at han en dag varter opp med ordentlig vestlandsmat også, for eksempel kumle.
Alt er ikke ferdig ennå. Overnattingsstedet med det nevnte hotellskiltet skal utvides og bygges ut. Glassblåserutstyret har kommet på plass, men er ikke montert. Trær som har veltet over ende fra ymse høststormer ligger der de ligger. Bistroen formes fra dag til dag, og vertskapet høster stadig ny erfaring. Kulturspinneriet er ikke ferdig, og blir det kanskje aldri. For her vil vertskapet ha deg med på vegen. Vidar Dahl ser ikke poenget i å vente til siste spiker er banket inn før snora klippes og åpningsfesten tar til.
–Hvorfor det? Det er alltid noe å gjøre. Alltid noe nytt. Da er det morsommere å komme i gang, begynne i det små og la nærmiljøet bli kjent med oss. Så er det fint for oss å finne ut hvordan ting fungerer, sier han. Og slår uttrykkelig fast:
–Nei, man må bare begynne. Gå vegen. Bygg underveis.
Den grandiose åpningen
Derfor er svaret på når den offisielle åpningen vil finne sted:
–Vet ikke. Kanskje om 20 år.
De to kulturspinnerne begynner forsiktig, men ser likevel for seg at bistroen skal vokse, og med tiden håper de å knytte til seg flere på fast basis. En kokk og en daglig leder står uansett høyt på lista over punkter for utvidelse, og dermed også frigjøring av egne ressurser til kreativt arbeid, noe som ligger lett tilgjengelig, nærmest som en ryggmargsrefleks hos dem begge.
–Om tre år har vi kanskje åpent hver dag, som et helårstilbud sammen med andre ting, glassblåsing, utstillinger, konserter, arrangement.
Enn så lenge har de markedsført bistroen via Facebook, jungeltelegraf, en lapp på butikken og et bitte lite vegskilt i busken ved E6-avkjørselen.
–Så det sto der? Da har det i alle fall ikke blåst ned, ler Inger Johanne.
Håndkle og ørepropper
Folk, men også bedrifter synes uansett å ha begynt å oppdage perlen ved Hammervatnets bredd. Stedet er godt egnet til møter og andre samlinger, og blir det nok i enda større grad når nerstuggu, eller hotellet, blir ferdig restaurert etter antikvariske prinsipper i løpet av sommeren eller høsten. Sju soverom, pluss stue, men fleksibel og passende til grupper på 15-20 personer. Hotellskiltet på hushjørnet er forresten det gamle som en gang prydet veggen på Backlund.
–Gjestene får utdelt håndkle og ørepropper. Huset er lytt, men det er litt av greia. Du skal oppleve det som det var, forklarer Inger Johanne. Huset er originalt fra 1850, da hennes tippoldefar i sin tok det med seg fra Sunndalen i Åsenfjord og gjenreiste det på Vatn gård. I bistroen tar vi også notis av en iøynefallende gjenstand. Av alle ting en gammel tannlegestol.
–Der havner kanskje vanskelige gjester?
–Hehehe, å nei. Denne er for ren terapi. For å slappe av og se på utsikten. Den er forresten populær blant ungene.
Ved siden av sofaen, står en gammel rør-TV som en del av interiøret. Men skjermen er svart, så bildene må du nok danne deg selv. Som et bilde i seg selv på selve kulturspinneriet.
–Dette skal være et kreativt sted. Bistroen er bare en del av hele miljøet, poengterer vertskapet.
–Men så blir det jo ikke god kultur uten mat og drikke, tilføyer de.
–Har ikke denne skogpullen, langt utenfor de større byene, vært et usannsynlig sted å komme opp med noe slikt?
Inger Johanne og Vidar understreker at nærhet til flyplass og transportårer som E6 og jernbane gjør stedet mer sentralt enn det er lett å tro. Så roser de hverandre for evnen til å se mulighetene. Inger Johanne er utdannet arkitekt, Vidar har blant annet en lang bakgrunn som filmskaper. Dessuten tillater de seg begge å drømme og fantasere. Og enda en moment:
–Ting trenger ikke være så perfekt for vi mener at vegen blir til mens vi går den. Vi har vår egenart. Det tror vi det er grunnlag for.