Skuespillerne holder på med siste innspurt av øvingsperioden før forestillingen skal vises for publikum i det nye teaterhuset i Verdal.
Dialogen fra filmen som går på tv hver jul, vil folk kjenne igjen. Resten av oppsetningen har fått et annet preg, blant annet med mer moderne kostymer designet av Jenny Hilmo Teig.
Nissene har fått store gensere og basketsko, mens hoffet på slottet har mer tradisjonelle antrekk.
–Det er et bevisst valg da tiden på en måte har stått stille der siden prinsesse Gulltopp og julestjernen forsvant, sier Oddrun Holmen i kostymegruppa.
Kunstnerisk preg
Rundt fjorten personer har siden september jobbet kvelder og helger for å få ferdig kostymene til Verdal teaterlag og Turneteatret i Trøndelags store juleforestilling. Over 65 antrekk har blitt laget av gjengen, som består av foreldre og medlemmer i teaterlaget.
–Kostymene er ikke så tidsbestemt. Det er litt mer flytende og har et kunstnerisk preg, sier Holmen.
Når Innherred besøker syrommet kommer Julian Rindsem på ti år inn for å prøve sitt antrekk. Han er en av mange barn som skal spille nisse i forestillingen, nærmere bestemt innenisse. Han synes de hiphop-inspirerte klærne er kule, men også litt rare.
–Det blir noe annet når dere står på scenen og alle har på kostymer, sier Holmen til Rindsem.
Hva har vært vanskeligst å sy?
–Hoffdamene sine klær. Det er ikke så vanskelig, men veldig tidkrevende, forteller hun.
Julepatriot
Julie Vikestad Olsen er også kledd i noe mer moderne enn slik vi husker Sonja fra filmen. Den karakteristiske blå silkekjolen blir ikke å se i oppsetningen. Den er byttet ut med en røffere grønn jakke og en blomstret kjole med blå tights under.
Denne jula skal ikke Julie bare se den tradisjonelle filmen på tv, hun får også spille yndlingskarakteren på hovedscenen i teateret. Hennes spesielle forhold til Hanne Krogh blir tatt et hakk videre.
–Jeg er et skikkelig barn i jula, veldig tradisjonsmenneske, forteller Julie.
Hva gjør dere på julaften?
–Da er det alltid jeg som vekker søsknene mine om morgenen og da får vi selvfølgelig julestrømper av nissen. Deretter ser vi på juletreet, som har blitt pyntet kvelden før, også er det familiefrokost. Så legger vi oss i sofaen og ser Julemorgen, inkludert Tre nøtter til Askepott og Reisen til julestjernen. Vi vet jo hva som skjer, og det er nesten at sovner, men vi må se det likevel. Deretter pynter vi oss, drar på kirkegården, ser på Sølvguttene som synger jula inn på tv-en, også er det ribbemiddag med påfølgende gaveåpning. Det bruker vi lang tid på, og setter pris på hver enkelt gave, forteller skuespilleren.
–Som et trylleslag
Jula har alltid vært ei magisk tid for henne. Hun gruer seg allerede til å en dag måtte feire jul borte fra familien.
–Mamma brukte å pynte hele huset etter vi barna hadde lagt oss på lillejulaften. Da var det veldig magisk å våkne til et skikkelig julehus dagen etter. Det var som et trylleslag, og det var mye spenning knyttet til det, sier hun.
Rolf Erik Lyng tar på seg kappen han skal bære i rollen som Kongen. Han som kaster en forbannelse over julestjernen når prinsesse Gulltopp forsvinner. En film han også har tradisjon med å se på tv-en på julaften.
–På kvelden er det ribbe, koteletter og kjøttkaker hjemme hos søsteren min. Da barna hennes var små måtte jeg plutselig ut en tur midt i dette, og dra og hente noe hjemme. Deretter kom jeg tilbake som julenisse. Det var jeg vel helt fram til at de begynte å kjenne igjen stemmen min, sier Rolf Erik.
Ribbe-ansvarlig
Greven, selve skurken i teaterstykket, som spilles av Tore B. Granås, har ikke et fast opplegg på julaften, men tar hvert år på seg et stort ansvar.
–Jeg er alltid stresset over å få den helsikes ribba til å bli bra. Det må den være, sier Tore.
Har det gått skikkelig ille noen gang?
–Hm, nei, egentlig ikke! Det var kanskje et år at søsteren min ble misfornøyd, for da hadde jeg kjørt noe ala Hellstrøm, med litt hvitløk og sånn, og det falt ikke i smak. Det skal være veldig tradisjonelt, sier han, som får bekreftende nikk fra medskuespillerne.
I motsetning til Julie og Rolf Erik har han overhodet ikke noe forhold til filmen «Reisen til julestjernen».
–Jeg har prøvd flere ganger, men alltid falt av lasset. Den har liksom ikke fenget meg. Det kan hende jeg prøver igjen i år, bare på grunn av denne oppsetningen,forteller Tore.
Rakett på kjøkkenet
Hans forhold til stykket av Sverre Brandt blir først dannet nå, i en mer moderne utgave av den kjente filmen.
–For barn handler jula mye om det magiske og å tro på ting som ikke går an, og det er det denne forestillingen er, sier Tore.
Det nye i år er at premieren skal være 25. November, og ikke 4. Juledag, som Verdal teaterlag tidligere har brukt å ha. Det blir en omveltning for Rolf Erik, som i nærmere 20 år har vært vant til øvinger frem til den 22. desember.
–Når du da får fri på lille julaften, puster du så innmari godt ut. Du er så sliten, men så må du vaske huset! Deretter kommer julaften og de påfølgende helligdagene, før det er premiere 4. juledag. Det har vært julaften for meg de siste 20 årene, og det har vært fint det også, sier han, men påpeker at det blir godt å få mer fri i dagene før og etter jul.
Har dere et spesielt minne fra jula?
–Jeg har et jeg husker godt fra nyttårsaften. Jeg hadde fått min første rakett. Den var jo liten selvfølgelig, men jeg gledet meg sånn til dette, så jeg ordnet med et stearinlys på kjøkkenet og ville sjekke hvor nært jeg måtte holde raketten før den fyrte av. Jeg hadde planer om å slukke den, men det var jo altfor varmt. Så raketten spylte krutt på meg, mens jeg kauket etter mamma og pappa. Det gikk heldigvis bra da, sier Rolf Erik.
–Hvor gammel var du da? 26?, humrer Tore.
–Skuffa-tryne
Julie forteller om en hendelse hun har blitt gjenfortalt av foreldrene, som hun mener står i kontrast til gaveoverfloden som er i dag.
–Jeg var vel bare et par år gammel, og fikk et stort lekekjøkken i gave. Dette brydde jeg meg ikke så mye om, jeg var mye mer opptatt av det fine innpakningspapiret, som hadde bamser på seg. Det er litt spesielt hvordan man konstruerer at barn må ha så mye, når de kanskje ikke trenger det, sier Julie.
Tore og Rolf Erik kan minnes at det absolutt store på 80-tallet var å få seg ski i julegave.
–I tolvårsalderen ønsket jeg meg slalåmski. Jeg visste egentlig at jeg ikke fikk det, for pakken med navnet mitt på hadde ikke den formen. Men den var stor og tung, så jeg regnet med det var noe bra likevel. Da jeg åpnet den var det bare fult av tokilospakker med hvetemel. Da hadde jeg skikkelig skuffa-tryne! Men så sto slalåmskiene i matbua da, forteller Tore.
Hva er det viktigste med jul?
–Det er å være sammen, sier Rolf Erik bestemt.
–Uansett om man feirer jul eller ikke, uansett hva man tror på, så tror jeg det er sunt å ha ei tid på året hvor man har fokus på det å samles. Jeg bruker å si til familien på julaften, at det ikke er en selvfølge at alle sitter sammen rundt bordet. Jeg liker å si det, selv om det er vondt å tenke på at mange andre ikke har det sånn. Vi har veldig godt av å bli påmint akkurat det, sier Julie.
–For meg var jula helt klart mer magisk før, men det er trivelig da, når stresset er over, sier Tore.