Julaften 1944. Det var julaften i okkupert land. Men vi mente det gikk bedre nå, – gikk den rette veien. Det var flere ting som tydet på at krigen gikk mot slutten.
Jeg kledde på meg og kjente kriblingen i magen. I dag skulle det bli en ny tur til Falstad. Siden begynnelsen av oktober har det vært flere turer, to-tre ganger i uka til denne beryktede konsentrasjonsleiren.
På grunn av jula hadde både brev og pakker dunget seg opp. Men det var jul og mange fanger ventet nok på julehilsener fra sine pårørende.
Tyskerne manglet bensin. Det var hensikten med at vår lastebil var rekvirert til kjøring av tømmer fra skogen ovenfor Falstad. Det var older som skulle tørkes og sages opp til knott. Gassgeneratorer var etter hvert nødvendig også på tyske biler.
Med julebrev og godsaker
Men det viktigste for fangene, var at vi på disse turer fikk smuglet inn brev og pakker til fangene. Og at fangene på sin side kunne sende ut brev og hilsener til sine familier.
Dette var selvsagt strengt forbudt, og hadde neppe latt seg gjøre i årene 1941–42 hvor det var unge SD-soldater som betjente Falstad. I 1944 var de fleste vakter eldre soldater, og kanskje så de mellom fingrene på hva vi holdt på med.
Mat og brev i en bestemt knottsekk. Måten vi gjorde dette på var enkel, men forbundet med risiko og kunne selvfølgelig oppdages. Vi puttet pakker og brev i bunnen på knottsekken og fylte over med knott. Knott måtte også vi ha med oss, til vår gassgenerator, som måtte etterfylles flere ganger pr. dag.
Sekken med pakkene merket jeg med et kryss. Jeg brukte et stykke med trekull for å lage krysset. I skjul bak vedbodene tok fangene seg av sekken. Tømte ut innholdet, og etterfylte med tysk knott.
Denne julaften hadde vi to sekker fylt med julebrev og godsaker.
Fangene hadde sitt eget etteretningsystem, så pårørende hadde ikke så store problemer med å finne frem til min adresse i Levanger.
Ja, en gang kom en pakke helt fra Hammerfest. Den inneholdt 20 pakker Carter Mixture, med en skrevet lapp: «inn på Falstad, takk».
Mot Falstad
Da vi kom på høyde med Ekne Samvirkelag, så vi ned mot leiren i grålysningen foran oss. Vakttårn, bevæpnede vakter, piggtråd, to gjerder, det ene utenfor det andre. Luskende schæferhunder mellom gjerdene.
Vi kjente til alt dette fra før. Vi kjørte mot hovedporten, med trebokstavene over «Strafgefangenenlager», sto det.
De tyske vakter kjente oss. De åpnet porten, uten noen spørsmål og kontroll av papirer i dag. Det var jo julaften. Alt virket så rolig. Var de tyske vaktene påvirket av julen?
Ikke en tysker var å se. Fra høyttalerne hørte vi julesangen «Stille Nacht, hellige Nacht». Vår egen glade jul, med fiendens tekst. Men egentlig var den jo tysk, eller rettere sagt østerriksk, komponert av Franz Gruber.
Fangene ønsket oss velkommen
Men hva var det som skjedde? Det var ikke tyske soldater som åpnet den indre porten til Leirområdet. Det var fanger i sine blå fangedrakter
Fangene ønsket oss velkommen og kunne fortelle at det ikke ble noen kjøring av tømmer fra skogen i dag. Vi ble kommandert til å kjøre bilen inn gjennom porten i hovedbygget, og ikke bak vedlageret som vanlig.
Jeg husker ikke i dag hvem som kjørte lastebilen. Uansett var dette millimeter kjøring inn til indre gårdsplass.
Jeg har skrittet opp i ettertid, men en Ford V8 lastebil fra 1936 var heller ikke så bred.
Åpenlys åpning av sekkene
Her var det samlet mange fanger ikledd sine blå fangedrakter og fangeluer. De flokket seg rundt bilen. Ingen brydde seg om å være forsiktig. Sekkene ble lempet av og helt åpenlyst begynte man å fordele pakker og brev. Dette var for oss ganske uvanlig. Tidligere hadde alt dette foregått i største hemmelighet. Jeg måtte spørre om det ikke var noen voktere i nærheten. Nei, de er i barakkene sine og feirer jul, ble det svart.
De har begynt å forstå at de taper på alle fronter. De fleste av dem forstår at krigen snart er tapt, sier fangene i munnen på hverandre. Vi har forresten fått frokost med egg i dag og til middag er vi lovet kjøtt og dessert, sier min far, som hadde vært her siden 2. oktober. Dette måtte da være noe til forandring fra fangekosten, tenkte jeg.
Det var spesielt fangene fra Frol og Levanger som flokket seg rundt oss og ville høre nytt hjemmefra. Nytt fra Londonnyhetene var også kjærkomment. Alle var glade, og de fleste mente at krigen ville ta slutt innen noen få måneder.
Men dette var en spesiell dag. Det var så fritt denne gang at vi kunne ha smuglet inn hva som helst. Tenker på de gangene hvor vi var spente på hvordan det gikk. Eller de gangene det var inspeksjon fra Trondheim, med obersturmbannfürer Gerhard Flesch.
Da var det et skikkelig lurveleven på Falstad, med brøling og kommandering og hvor fangene måtte rive av seg luen og stå i giv akt så snart noen grønnkledde nærmet seg. Og enda lenger tilbake til standrett, straffeeksersis og skyting.
Besøk fra Misjonshotellet
For å minnes noe tilbake i tid var engang Gestaposjefene til stede da vi ankom hovedporten. Jeg fikk ikke være med inn i leiren men ble plassert i vaktstua. Jeg skulle sitte her som et gissel mens sjåføren Johan Østli og noen fanger med arm-merket «Gissel». Fanger som var gisler fikk være med utenom leiren. Det var de som lastet opp tømmeret sammen med oss to på bilen.
Det ble vel en to tre turer på bilen inn i leiren, den dagen. Og knottsekkene var surret på bilens tak, også den merkede sekken.
Siste turen inn i leiren fikk jeg være med. Etter at tømmeret var lastet av ble sekkene plassert på lasteplanet.
En tysk soldat på hver side kontrollerte at alt gikk rett for seg. Bilen begynte å kjøre ut med de tyske soldatene med MP, på hver side av bildørene.
Jeg kikket gjennom bakruta for å vinke til min far.
Da fikk jeg se en fange som hoppet opp på planet og grep den merkede sekken. Kastet den ned til andre fanger, som kasten den videre inn i vedboden.
Jeg så hvem fangen var. Det var Lorentz Dahlkvist, feieren i Frol kommune.
Med brev og hilsener i retur
Men denne dagen, selve julaften var et helt annet Falstad. Med håndtrykk og ønske om en god jul, forlot vi SS Strafgefangenenlager Falstad og satte kursen mot Levanger. Under bilsetet var det fullt av brev og hilsener som måtte postes snarest.
Hjem til julemat, som vi hadde vært på landet og kjøpt hos gode bønder. Det var viktig å kjenne noen. Å ro til Ytterøy og ta kontakt med drosjeeier Brustad var alltid lønnsomt.
Da var det melk, egg, flesk og grønnsaker i robåten på returen.
Det var godt å komme hjem til Jernbanegata 24A og fortelle at far hadde det bra. Det ble da jul likevel, selv om en person i familien manglet.