Sissel skrek «så gæli» fordi hun syntes det var fælt.

–Jeg skrev ferdig slutten på episoden «Grensegang» i løpet av ei uke på et hotellrom på Gardermoen. Jeg stengte meg inne med «Ikke forstyrr» hengende på dørhåndtaket utenfor.

Uten familie, slekt, venner eller elg-hunder rundt seg skulle hun snart sette punktum. Regissøren hadde kommet med innspill på at Peder Tronsmoen, en av de to brødrene som kom til Vera i 1799, måtte bli drept.

Slik går det også. Peder reiser fra Tronsmoen, og han blir tatt av dage.

–Men jeg har fortsatt på å spekulere på dette. Jeg tror ikke han ble drept, det er ikke blitt bekreftet utover at det var en skogfinn... Rollefigurene kommer når jeg sitter og skriver. Jeg er så glad i han Peder…

Johnny Haugan, som har rollen som Peder, kan med andre ord ha håp om også å få en mulighet når den tredje og siste episoden av Veresspelet settes opp i 2019.

–Men manuset er ennå ikke ferdig, forteller Sissel Hermann som nærmest sitter og hopper på stolen av iver og entusiasme. Enn så lenge er det episode 2 som gjelder; Grensegang. Når vi er på besøk hos manusforfatteren er det et par dager før gjengen i Veresspelet møtes for årets første samling. Hun innrømmer at det er på tide å komme seg til Vera, for nå er hun snart ikke til å være i hus med.

Den såre historien

Rammen rundt Veresspelet er etter hvert godt kjent. Det tar for seg historien om skogfinnene som kom fra Trysil til Vera i 1799.

Det var da Sissel Hermann fant ut at hennes tipp-tipp-tippoldemor Inger kom til Vera at hun begynte å engasjere seg rundt historien om skogfinnene. At en jente på ti år bare skulle bli revet vekk fra foreldrene sine rørte Sissel. Det blir sagt at Inger gråt hver dag den første tiden, og lengtet hjem til Tørberget. Hennes største ønske var å få komme dit og se mora igjen, noe hun aldri fikk.

Sissel graver i sine røtter. Etterslekten etter Inger Andersdatter er stor i Verdal.

–I den tredje og siste delen følger vi Inger til hun blir gift.

–Hvordan finner du informasjon som brukes?

–I Veresspelet forholder vi oss til det som har skjedd i virkeligheten så lenge det er mulig. Jeg har en god del kilder. En del kan jeg lese meg til i kirkebøker. I det digitale statsarkivet står det hvem som bodde der og der. Noe er fra folkemunne; det som har blitt fortalt gjennom generasjonene. Inger var bestemor til min oldemor. Det var snakk om «ho Inger Marie», det var noe, men det var aldri snakket høyt om henne. Det var hysj-hysj. Jeg skjønte ikke noe av dette, men det var spennende når de begynte å snakke om henne. Jeg skjønte det var noe, men jeg fikk ikke vite hva det var. Men hun skulle ha vært veldig vakker. Det er blitt sagt at den gamle tanta mi på over 90 år var veldig lik henne som ung. Jeg har begynt å se på slekta, og det går igjen noen trekk. Mørke, litt smale øyne, litt høye kinnbein.

–Har du det da?

–He, he, he, he… Nei, jeg er lik på den andre siden, smiler Sissel Hermann som har pikenavnet Nonset. Hun lyser med sitt smittende humør.

–Er Veresspelet blitt livsprosjektet ditt?

–Njaaa…

Sissel drar litt på det.

–På et vis, men samtidig holder jeg på med mye annet. Jeg skriver på ei bok som jsnart er ferdig. Det er om besteforeldrene mine, mormor og morfar. Morfar var grenselos. Han satt først på Vollan kretsfengsel i Trondheim og i ei dødscelle på Falstad da det ble fred. Det er skrevet mye om grenselosene etter hvert, men det er skrevet veldig lite om de som var hjemme. Mormor var heime med fire små barn. Den yngste var sju måneder da morfar ble arrestert. Hvordan overlevde de, og hvilke tanker hadde de, hvordan var det? Ikke hadde de bil, ikke hadde mormor hest, hun kom seg ingen vei fra der de bodde i Bjartan-kretsen oppi Helgådalen. Jeg har dagboknotatene til morfar. Han har gjort veldig nøyaktige notater, også hva de sa i mang forskjellige situasjoner. Blant annet fra da han ble arrestert.

Sissel har etter hvert fått en god innsikt i sine forfedres liv og virke. Hun har fulgt sporene helt tilbake til Svartedauden. Øver-Elnes (Elnes Nordre) lå for seg selv, den øverste gården i Helgådalen. Der overlevde de pesten og gården eide i mange hundre store deler av dalen. Det ligger rester etter ei gammel kirke like ved gården, og Elnes skanse. Karolinerhæren var der også der under den ulykksalige krigsferden i 1718. Det er nedskrevet hva de tok av kyr, korn, de reiste med alt.

–Karolinerne trengte mye, så gårdsfolket stod ribbet igjen. Det var harde tider.

Den første skrivevår

Tøft var det utvilsomt også for Inger Andersdatter som vi allerede har nevnt.

–Hvordan hadde du det som 10-åring?

–Jeg var trygt hjemme hos mine foreldre, oppi Helgådalen, på Elneshøgda. Det var ikke sånn at vi dro omkring i bygda, så det var ensomt på et vis. Søskenbarna mine bodde i samme hus, men de var litt eldre enn meg. Jeg ble en del alene, men jeg hadde enormt til fantasi. Jeg stullet på alene og lekte med alt mulig. Diktet opp fantasifigurer og var litt overalt.

Det var i disse årene Sissel begynte å skrive. Dikt og historier. Første diktet hadde tittelen «VÅR» og begynte slik: «Det er vår og blomstene står…». Hun var eleven som leste opp sine skriverier på arrangement på Volden skole.

–Grunnen til at jeg begynte å skrive dikt skyldtes et tv-program om ei to år eldre svensk jente som het Barbro Karlén. Hun var et vidunderbarn som skrev om kristne verdier. Jeg ble så imponert over henne og tenkte at dette må jeg også greie.

–Leste du mye som barn?

–Ja, jeg lånte mange bøker på skolen. Og så hørte jeg mye på radio. Barnetimen med hørespill på radio. Jeg så etter hvert også veldig mye på tv og fikk med meg alt av det trauste fjernsynsteateret. «Vildanden» med Anne Marit Jacobsen i rollen som Hedvig i 1970 sitter i meg ennå. Hun spilte helt fantastisk.

Blandingen av egen fantasi og inntrykk fra datidens medier ga næring til stadig mer skriving. Sissel fikk antatt noe i den populære Barne-tv-boka. Etter hvert som tenårene skred frem ble Romantikk neste mulighet. Hun skrev historier som endte med et lidenskapelig kyss. Hun skrev dette såpass flammende troverdig at redaksjonen i Oslo inviterte henne til Oslo for å snakke med henne. Men da hun forstod at Romantikk-historiene skulle utbroderes enda mer, ja, i retning av «sexliv og sånt» fikk hun kalde føtter.

–Jeg var ikke moden for det!

Sissel ler hjertelig av sin ungdomstid. Jo, hun kunne nok blitt forfatter. Men så skjer det ting som overgår de uskyldige ungpikedrømmene. Hun møter Kjell Johan. Det som til nå har vært fortellinger blir brått en realitet. Hun ble gift 17 år gammel og før hun var 22 år hadde hun tre unger – pluss at hun drev gård sammen med mannen.

I tillegg til år med barn, ungdommer, gård og hunder har Sissel utdannet seg som adjunkt. Hun er ikke helt i mål med videreutdanningen og har en master i musikk i sikte nå i høst. Artium tok hun på ett år, samtidig med at hennes tre barn gikk videregående. Som om ikke dette var nok har hun rukket på å studere hvordan menneskelig forstyrelse påvirker meiser og svart-hvit fluesnapper under ruging.

–Jeg har nesten en master der også. Data fra dette prosjekt er blitt brukt av en engelsk forsker.

Dette begynner absolutt «å ligne på et liv», som Ole Paus synger. Hele veien har Sissel også funnet tid til å skrive. Inntrønder-ungdommen. Bondebladet. Og revytekster i Leksdølen ungdoms- og teaterlag, og tre – fire oppsetninger for barn – også det i Fossheim. Blant noe av det aller mest givende var likevel prosjektet «Kanal Fenomenal» i 2010. Sissel kunne tenkt seg å ta opp det igjen.

–Kanal Fenomenal var et teater med ungdommer med spesielle vansker, og som ble framført på Arken. Det var så herlig, for du visste aldri hva som skjedde. Aktørene hadde jo noe de skulle gjøre, men det kunne skje alt mulig. De som var med utbroderte, og de elsket å være på scenen.

Sorger og gleder

Inkludering er et stikkord for Sissel. Hun er som en slags mormor med de åtte ungene. Sissel har omsorg for alle rundt seg, og de som måtte dukke opp på hennes vei.

En grunntanke med historien i Veres-spelet er hvordan vi tar vare på og møter de som er fremmed.

–Vi prøver å finne feilene hos andre før vi ser etter de gode sidene. Før var vi nødt til å leve med hverandre, mens vi i dag prøver å unngå å involvere oss. Dét får noen andre ta seg av.

I Versspelet møter vi den døve jenta. Mor til Anne skjemmes av ungen, det er en slags guds straff. Men faren er av en annen mening, og møter da stor motstand fra Berte.

–Dette kan overføres til dagens snakk om å finne ut alt mulig på fosterstadiet, for så å ta den ufødte bort. Jeg tror vi har tapt mye på veien. For eksempel dette med Downs syndrom. Du verden så mye glede de kan gi foreldrene og samfunnet rundt.

Sissel vet mye om sårhet, sorg og savn når røtter i slekta brått og uventet rives bort. Hun har kjent på kroppen hva det vil si å miste en bror. 32 år gammel kom Arnt Joar ut for en dødsulykke i tett snøvær på Ronglan.

–Han var elektroingeniør og på tur til Meråker for å ferdigstille et bygg. Han kjøre ikke fort, men fikk sleng på bilen og møtte en lastebil. Det var forferdelig. Da så jeg at det å miste et barn er det verste noen kan oppleve, noe som en aldri kommer over. Jeg hadde det fælt, men mine foreldre hadde det helt forferdelig…

«Sorgen og gleder de vandre til hope», heter det i salmen. Slik er det også med Veresspelet med sitt alvor og gråt, dans og latter.

–Hva gjør du når du skal finne roen, etter dager på Tronsmoen?

–Vi har et torp på Skalet ved Strömsund i Sverige, fem kilometer fra vei. Du vet, Kjell Johan jakter elg om høsten. Der kan jeg senke skuldrene og høre på naturen, på våren se tårnfalken som har reir i tuntreet. Selv jakter jeg elg i Norge. Men ellers, for å finne ro må jeg oppi Helgådalen, til mamma Anbjørg.