Anmeldelsen er basert på generalprøven.

I årets utgave av Spelet om Heilag Olav utarter Solleiken seg til et durabelig blot der det skvettes blod, og menneskene forlyster seg uhemmet til ære for fruktbarhetsguden Frøy. Fallossymbolet løftes og den norrøne gudeverdenen brukes for det den er verdt for å lindre Gudruns smerter over å se utburden – det nyfødte barnet som ble satt ut for å dø.

Instruktør Marit Moum Aune tar ut maksimalt av mulighetene som ligger i solleiken. Den ungdommelige dansen på vollen er ikke lenger bare en spenstig festdans, den er en nødvendig kommunikasjon med det hinsidige og gudeverdenen. Ondemaktene er i kamp med de gode kreftene. Den norrøne mytologi blomstrer, men nye tanker og ideer slår sprekker i gudelæren.

Skjebnesvangre valg

Vi er på gården Sul, året 1030. Det brygger opp til strid, og i fjorden ligger Tore Hund med sine krigsskip. I Jemtland er Olav Digre på vei til Norge for å vinne tilbake kongemakten. Plutselig dukker det en islending opp, og han kan fortelle husbonden at kongen ikke lenger er i Svearike. Frender har også dukket opp på tunet, og Torgeir Kvistad (Håkon Ramstad) gir sine råd om hvor Torgeir Flekk (Terje Strømdahl) bør stille seg i maktkampen. Det storpolitiske spillet er i gang, familien står med ett foran skjebnesvangre valg. At familien har brutt kristenretten og har ei gal datter, gjør ikke saken bedre.

Joda, historien er den samme gamle. Rammen og historien er som den skal være når Marit Moum Aune og hennes ensemble presenterer Spelet om Heilag Olav. I sitt fjerde år som instruktør kan vi slå fast at Moum Aunes knaing i tekst og visuelt uttrykk har nådd et nytt høydepunkt. Historien fortelles tydelig, uten at den blir pedagogisk overdramatisert. Dette er etter vår mening stor teaterkunst. Spelet om Heilag Olav 2015 har mange små, sterke detaljer som forsterker den lille historien i det store fortellingen. Et eksempel på det er Gudrid (Trine Wiggen) som vi ser er på leting etter mann og sønner etter slaget.

Herlig skald

Til aktørene, både de profesjonelle og amatørene, er det bare å være rause med superlativene. Ståle Bjørnhaug representerer kontinuitet, og er tryggheten sjøl som Gamal-Jostein. Nykomlingene Trine Wiggen (Gudrid), Terje Strømdahl (Torgeir Flekk) gjør en troverdig tolkning av ekteparet på gården. Språket sitter godt, noe som også gjelder det øvrige ensemblet. Trønder-nynorsken flyter godt i møte med de fremmede som inntar gård og grunn. Kjetil Støa som Tormod Kolbrunarskald gjør et svært solid stykke arbeid og synger som en gud. Han «står i fare» for å få skalderollen i mange år framover. I tillegg til å synge godt, er han også en god skuespiller som vi trykker til vårt bryst.

Charlotte Frogner formidler den sarte og psykisk syke Gudrun på en måte som lever opp til forventningene. Sangen ble dempet litt under generalprøven, uten at det gjorde noe for helhetsopplevelsen av forestillingen.

Av de øvrige profesjonelle ble vi overveldet av Camilla Spidsøes ballettdans som er tilført Grima. Hun smyger seg omkring og er som en midgardsorm i sine myke bevegelser. De nye danseinnslagene er med og gjør årets spel spenstig på en nyskapende, moderne måte. Dette ser vi gjerne igjen.

Sterk Håstein

Froste spilles av Lavrans Haga, en rolle han er en gjenganger i. I årets møte med den rødkledde, utfordrende Helga (Martha Løseth Borgen) får vi oppleve en hærmann mer usympatisk enn noen gang. Flørten med Helga utarter seg til rå vold. Håstein-visa er opp gjennom årene gjerne blitt et lystig tablå. Det er den ikke i år, i stedet får vi en påminnelse om krigens råskap. Scenen har også en aktualitet i dagens norske samfunn der overgrep og seksuell vold rammer mange kvinner. Noen vil kanskje savne den mer muntre utgaven, der de humoristiske verselinjene påkaller smilet. Kontrastene som nå oppstår fungerer knakende godt, uten at det blir spekulativt.

Skaldens anger

Vi har allerede nevnt Martha Løseth Borgen, som er den yngste Helga i Spelet noensinne. I tillegg til å passe rollen, spiller 15-åringen fra Verdal godt i møte med kjæresten Einar (Severin Lyngstad) og den tilårskomne skalden. En av spelets mange følelsessterke scener er Kolbruarskaldens møte med fortiden. «Eg leika for lenge med logen, Den eine eg skulle ha femna slokna som glo uten nøre. Og no vil ho naudleg meg nemna», synger han og berører Helgas hår. Kongens mann kan kvede om stor og smått, men han er også full av anger. Det er gjort små, effektive regigrep som underbygger teksten.

Sterk konge

Er det så noen svake punkter i årets spel? Knapt, det hele flyter godt fra prolog til sluttscene. Vi har i enkelte år opplevd døpesekvensen med Arnljot Gelline (Ralph Carlsson) som vel tøvete og noe langdryg. Denne gled godt i år uten overdrivelser, og vi konsterer at Robert By (Bisp Grimkjell) kan sitt Pater Noster uten å surre. Kongen (Pål Christian Eggen) følger det hele på avstand, med en søkende Gudrun ved sin side. Kongen spilles med bravur av «vikar» Eggen som på rekordkort tid har trådt inn i rollen etter at Pål Sverre Hagen måtte trekke seg etter et rideuhell. Årets frelserscene er sterk, der kongen skriker ut vondemaktene i Jesu navn. Vi liker desperasjonen i denne scenen som underbygger også kongens søken og tro, og vi mer enn aner dødsangsten. Det er som en parallell til Kristus siste desperate timer i Getsemane. Her er det ingen myk innpakning i pastell. Dette er en ekstensielt om livet og troen.

Effektfullt lys

Så får vi helt på slutten også se slaget, der hærmennene i skrik og pine slakter hverandre ned på valen. Det hele er lyd- og lyssatt på en effektfull måte. Og når det hele endelig rammes inn av levende fakler er vi for lengst blitt dratt tilbake et tusenår. Det er som det sies i prologen, vi ser det; «Torgeir Flekk som står fram i kjøt og blod». I år ser vi også at han faller i slaget. Vi tror på det, og vi kjenner smerten.

Ikke som andre spel

Spelet om Heilag Olav er utrolig slitesterkt. Det som forbauser oss som har sett det mange ganger, er hvordan vi på nytt kan bli kastet ut i begeistring. Nesten hvert år sier vi at «årets spel er det beste noensinne». Svarene på hvorfor det er slik, er mange. Historien om familien i krig og kjærlighet har en kjerne som vi alle kan leve seg inn i uansett ståsted. Så har vi selvfølgelig den gode musikken som er satt inn i en utfordrende konteks. Den er helt avgjørende for å løfte Spelet til de helt store høyder. Når solistene innfrir blir det stort, og det som skiller Spelet fra andre spel. Årets utgave viser vei fram mot 2030.

PS. Generalprøven ble gjennomført i svært dårlig vær med regn – uten at det medførte noen form for gjennomkjøringsproblemer.