Galleri, finklær og sprudlevann byttes ut med sjølukt, terrasse, hage og kaffe. Karin Mogårds kunstutstilling, Uten rammer, ved hytta i Åsenfjord blir av den uhøytidelige – og utradisjonelle – sorten. Om nøyaktig ei uke, fra lørdag til søndag, dekorerer hun utsiden av bygget og deler av hagen med omkring 20 store olje- og akrylmaleri, samt mange mindre verk.

Vi treffer billedkunstneren fra Trondheim ved hytta, Sagtun 55, drøye to uker før utstillingen åpner. Utenfor, på terrassen, sitter moren hennes, Gunvor Mogård. Det gjør også Karins ektemann, tyskeren Ulrich, som de egentlig kaller «Ulli». De nyter en kopp kaffe mens solen skinner så det glinser av gull i sjøen. Det er vindstille, og utsikten upåklagelig.

– Kom, vi går i skyggen. Det her blir for varmt for meg, sier Karin og vinker journalisten med seg litt lenger inn på terrassen.

– Hadde jeg vært sikker på at været ville vært slik som i dag hele sommeren, kunne jeg ha holdt utstilling i tre uker, flirer Karin.

Uberegnelig som trønderværet er, ble det dog med ei helg. Om utstillingen blir utendørs, avhenger også av været. Heldigvis har Karin nødløsning i form av grillhus og anneks – og selve hytten, selvfølgelig. Så utstilling blir det uansett.

Ankerfestet i livet hennes

Man kan spørre seg hvorfor noen vil stille ut kunst på ei hytte i Åsenfjord. Flesteparten søker tilhold i et galleri, eller i hvert fall en mer sentral lokasjon. Dét har Karin gjort tidligere også, spesielt i Tyskland, hvor hun og Ulli bor store deler av året. Denne gangen ble det derimot en mer hjemmelaget form for galleri.

– Det har en sammenheng med at jeg er reiser så mye. Da er det vanskelig å finne eller få nettverk man bør ha for å åpne utstillinger i galleri og slikt her i Norge. Jeg trenger ikke noe galleri, jeg får glede av stille ut uansett, forteller Karin, før hun fortsetter:

– Galleriene tar gjerne ikke inn så mange lokale- eller mindre kunstnere, heller. I hvert fall ikke dem de ikke kjenner. De har jo også behov for å selge kunsten de stiller ut og trenger ofte kjente kunstnere som de kan presentere for publikum, mener hun.

Før Karin dro nedover i Europa og endte opp i Tyskland bodde hun i Trondheim, hvor hun voks opp. Der har hun bodd litt overalt. Men uansett hvor hun og familien har bodd, det være seg Tyskland eller ulike kroker i trønderhovedstaden, har Karin alltid hatt ett fast ankerfeste i livet: Hytta i Åsenfjord. Den andre grunnen til at det er nettopp her hun viser fram bildene hun har produsert gjennom de siste par årene.

– Her har jeg vært hver sommerferie hele livet, sier Karin, som nå er fylt 61.

Glad for enhver som kommer

Og utstillinger i Åsenfjord er ikke akkurat vanlig. Lokaliseringen har både positive og negative sider ved seg, antakelig. Positivt i form av de vakre omgivelsene og den eksklusive beliggenheten. På den andre siden er ikke Åsenfjord akkurat sentrum på Innherred, men heller nokså avsidesliggende. Hvilket kan gjøre det vanskeligere å trekke publikum sammenlignet med utstillinger på Fenka i Levanger sentrum, for eksempel.

– Det er litt vanskelig å si om det er en fordel å ha utstillingen her eller ikke. Jeg tror det er en fordel, siden det er såpass uvanlig. Man kan bade i sjøen, og man får med en flott naturopplevelse nesten uansett; Det er jo så fint her, sier Karin og strekker hånden ut mot fjorden.

– Jeg blir glad for enhver som kommer uansett jeg. Det er utrolig hyggelig om folk tar turen. Men antallet jeg håper på? Alt fra fem og oppover, smiler hun.

Barna får male

Dette blir den tredje utstillingen hennes i Norge og Trøndelag, men i Tyskland er antallet et sted imellom tjue og tredve. Kunstneren fra Trondheim lagde sine første bilder tidlig på åttitallet, og har også undervist i maling. Hun garanterer en utstilling utenom det man er vant med når hun nå har tatt med seg kunsten fra Tyskland med bobil til vakre Åsenfjord.

– Utstillinger er jo egentlig kjedelige, sant? Gørrkjedelige. Man bare går rundt og ser, og sier «den der var fin», sier Karin, før hun forteller oppskriften hennes for å kurere kjedsomheten:

– Jeg skal legge fram malesaker til barna, så får de holde på selv. De som er på utstillingen skal også få lov til å spørre og grave. Forhåpentligvis kan jeg bidra med noe positivt, slik at de kan bruke utstillingen til noe mer. Maling fungerer som terapi, og er en fin hobby, og jeg vil hjelpe dem å starte. Jeg er også så gammel at jeg ikke har noe å være redd for at de skal «stjele» noe fra meg, konkluderer Karin.

Maleriene hun stiller ut har prislapper på alt fra 350 kroner til 16 000. Det er særlig oljemaleriene som koster litt, fra sju tusen og oppover.

– Det ligger mange, mange timers arbeid bak et stort oljemaleri, påpeker Karin.

Ungdomsromanse ble ekteskap

Familiehytta er faktisk ei av de eldste i hele Åsenfjord, 60 år gammel, og blant de få med beboere fra da folk begynte å kjøpe seg tomt og bygg der ute. Ja, Mogårdene har hatt mange fine øyeblikk ved deres egne, lille ferieparadis, fra de kjøpte ei tomt der og bygde den første hytta av materialer fra en bilkasse til en Pobeda. Den mest spesielle historien er nok likevel hvordan Karin og Ulli ble et par, lenge etter de traff hverandre der.

Ekteparet møttes for første gang da Ulli var 16–17 år gammel. Karin var 14–15. Da dro han fra Tyskland på moped, sammen med noen kamerater. Guttegjengen brukte intet mindre enn ei uke på å komme seg fra forbundsrepublikken i Sentral-Europa og til Åsenfjord i Levanger. Der ble de ei uke, før de kjørte hjem igjen - og brukte ei uke på dét og.

– Det var jo litt stort med besøk fra utlandet, vet du, mimrer Karin.

Og Amor var nok ute med pilene sine den sommeren, gitt. Et år senere, sommeren etterpå, tok Ulli turen nordover, over land og strand, bare for å treffe Karin. Så var det hennes tur til å reise, og det året hun ble sytten var hun i Tyskland på besøk hos sin kjære Ulli.

Men så skjedde det som så ofte skjer: Man mister kontakten. Karin og Ulli gikk hver sin vei i livet. Begge ble gift, og ungdomsromansen så ut til å ende som bare et hyggelig minne. Det var helt til historien fikk en siste vri. Karin kikket gjennom ei gammel «skattkiste» på 90-tallet, og fant et brev fra Ulli. Siden hun var skilt – noe han også var – bestemte hun seg for å ta kontakt via brev. Så begynte ting å skje fort etter det.

– Han fikk julekortet jeg sendte i ni-og-nitti på julaften. Deretter ringte han og spurte om jeg ville komme å besøke ham i Tyskland. Jeg dro dit i februar, og den tjueniende fridde jeg, forteller Karin.

– Det var skuddår da, vet du, så da har kvinner lov til å fri, kommenterer hun og smiler bredt. På slutten av år 2000 giftet de seg, og gift er de den dag i dag.