Den tredje filmen av den nye Planet of the apes-series, som startet med Rise of the planet of the apes i 2011, går nå på norske kinolerreter. Noe mesterverk er det ikke, men regissør Matt Reeves aper ikke etter sine forrige film i hvert fall. War for the planet of the apes er derimot en uforutsigbar fortelling, og ikke desto mindre dyster, presentert på en visuelt nydelig måte. Likevel gjør mangelen på én tydelig og ikke minst god motpart det vanskelig å bli fullstendig revet med. I tillegg er det et par logiske brister som, for enkelte, kan gjøre tiltenkte følelsesladde scener mer komiske. Dermed når ikke filmen opp til det jeg personlig mener er seriens beste hittil, nemlig nummer to, Dawn of the planet of the apes (terningkast 5 i Verdalingen). Alt i alt er fremdeles War for the planet of the apes en særdeles god actionfilm.

Flere konflikter

Handlingen tar nå sted to år etter hendelsene i forgjengeren. Caesar (Andy Serkis), sjimpansen vi har fulgt helt siden første film, lever fremdeles i skogen med den enorme apekolonien han er overhode for. De er i krig med menneskene, og det tar ikke lang tid fra man har satt seg i kinosetet før første skudd er avfyrt. Og action blir det mye av i løpet av de 140 minuttene filmen varer. Heldigvis i flere former enn eksplosjoner og skuddvekslinger, vel å merke.

Apene begynner å bli lei krigen med menneskene, og forsøker nå å forlate skogen på jakt etter sted de kan være for seg selv. De vil jo ikke krige, egentlig. Men en menneskelig inngripen av voldelig sort i apeleiren leder Ceasar og tre av hans kompanjonger ut på en rå hevntokt i stedet, og det er det historien kretser rundt. På menneskenes side er det «obersten» (Woody Harrelson) som leder an. Han har en skummel plan om å utrydde apene og redde menneskeheten, men skurke-imaget føles overraskende lite troverdig. Faktisk er Caesar vel så fryktinngytende.

Som om det ikke er nok med de opprinnelige konfliktene mellom aper og mennesker, introduseres vi etter hvert for et tredje spenningsmoment. Det har både positive og negative sider ved seg: Fortellingen blir uforutsigbar, men noe overfladisk og tidvis lettvint – tre knuter på tråden i løpet av to timer kan bli vel mye.

Nydelig å se på

Mange scener er dog svært gode, og spenningen i filmen forsvinner aldri. Størsteparten av fortellingen er mørk, og det samme gjelder fargene i bildet. Det går unormalt lang tid før vi få se filmens første smil, og om man legger sammen alle gladscenene får man knapt lengden av en reklamepause. Steve Zahns karakter som ei ganske intelligent, språkkyndig og morsom ape er en gledelig tilførelse, men ellers er det ikke humor War for the planet of the apes spiller på. Andre følelser blir derimot kallet på gjennom apene (ikke menneskene), og det er de som står for de mest troverdige karakterene – utrolig nok. Gjennom utmerket animering, og strålende bruk av kroppsspråk og apelignende bevegelser, klarer de fint å portrettere både svik, lidelse og sorg. Og filmens beste skuespillerprestasjon står Serkis for, i rollen bak apehersker Caesar.

Enkelte scener er spesielt fremtredende, hvor en ser apene utsatt for grufulle handlinger vi tidligere – og beklagelig nok – har utsatt andre mennesker for. Som når de blir satt som slaver i en tilnærmet konsentrasjonsleir. Logikken står det verre til med. Særlig ved introduksjonen av Nova (Amiah Miller), ei lita jente Caesar og kompisene plukker opp, er det brister i fleng.

Selv om man kanskje kan si at filmen ikke utnytter 3D-effektene til det fulle, oppleves ikke dette som et problem, i hvert fall fra der jeg sitter. Du får ikke følelsen av at steiner og kuler kommer flyvende mot deg. Man kjenner ikke trangen til å dukke vekk fra eksplosjonene. 3D-effekten brukes derimot på en behagelig måte, og skaper flotte nyanser i bildet og liv til de animerte apene. Det står etter min mening godt til filmen, da den er energisk nok fra før.

Avslutningen byr på både dramatikk og overraskelser, og setter et fint punktum til slutt.

Terningkast: 5