– Jeg synes ikke Levangers innbyggere er lojale nok mot sine egne produksjoner. Man sitter igjen med en følelse av at mange ikke unner hverandre nok.

Engasjert som alltid, men denne gang faktisk hakket hvassere enn vi er vant med å høre ham. Arnulf Haga blåser ut mot Levangers innbyggere, og lurer på hvorfor vi sitter hjemme i stedet for å gå og se teater. Ronja Røverdatter er en svær produksjon, satt opp i unike omgivelser i klosterruinene i Munkeby. Når du leser dette er det to forestillinger igjen. Publikumstallet ender sannsynligvis opp på et sted mellom 4000 og 4500.

– En storskala produksjon som dette skal i alle fall ses av 6000, mener Haga. Og påpeker at hans agenda ikke bare handler om den aktuelle Ronja-forestillingen, men om et generelt fenomen som preger kulturlivet i Levanger.

– Den grunnleggende ikke-deltakelsen på Levanger synes jeg er rar.

Stemoderlig

Haga sier han også kjenner igjen problemet fra tre runder med Raud Vinter. For skal vi tro den frittalende kulturpersonligheten, trenger kommunen en debatt om hva vi vil med kulturlivet og med oppsettingene. Og for den saks skyld med den nye teaterarenaen i klosterruinene spesifikt. Og da må vi heller ikke glemme det faktum at kultur også er næring. Arnulf Haga er overbevist om at det går an å tjene penger på en arena som Munkeby klosterruiner, men da må vi ville det.

– Hvis Levanger vil kalle seg en kulturkommune, så krever det nyskaping. Ronja Røverdatter i klosterruinene er så til de grader en nyskaping. Hvorfor møter ikke folk opp? spør han. Og etterspør interessen, engasjementet og ikke minst den offentlige debatten. Hvor er politikerne, kultursjefen, og hvor er frivilligheten? Hvorfor avsluttes Ronja Røverdatter som om den er en liten kulturskoleproduksjon? Levanger må da vise noe guts og et ønske om å delta. Men, hjelpe meg, vi skal vel heller sitte på kafeen og synse.

Haga synes de store oppsettingene i Levanger blir stemoderlig behandlet.

– Jeg er ikke opptatt av å skjelle ut folk, men unnskyld meg, levangsbygg, dere er nødt til å støtte deres egne arena på en helt annen, aktiv måte. Om du ike går dit selv, så må du ønske å snakke om det, og gjerne i avisa. Jeg håper å bringe folk sammen i en god og frisk debatt. Vi må ikke være så redde for hverandre, poengterer regissøren. Og mener folk som sitter på hver sine tuer hører gammeltida til.

Fra grasrota

– Hvis kultur og nyskaping i bygdenorge skal ha en sjanse til å utvikle seg videre, trengs en holdningsendring fra grasrota. Vi må forstå at det trengs nye samarbeidskonstellasjoner og nye interessesfærer, sier han. Arnulf Haga mener det som har skjedd i Munkeby er enestående, ikke minst med tanke på den goodwill som er vist fra fortidsminneforening, riksantikvar og grunneiere.

– Jeg tror ikke folk skjønner – og da snakker jeg også om folk opp i etatene i det offentlige, det politiske miljøet og byråkratiet – at vi her driver med noe som kalles kreativ næring. Vi leker ikke butikk, vi leker ikke kunstnerisk utviklingsarbeid, vi leker simpelthen ikke når vi lager en slik enestående arena. På dette området trenger Levanger definitivt en del voksenopplæring. Jeg lurer for eksempel på om Levanger næringsforum har sett på muligheten i det perspektivet.

Kan spille hva som helst

Teaterregissøren minner varaordføreren på hva han uttalte etter premieren, nemlig at Levanger må se på klosterruinene som en framtidig kulturarena. Ifølge Haga er det bare Stiklestad, Malm og Steinvikholmen som kan måle seg med det amfiet vi finner i Munkeby, med kombinasjonen kreativitet, kultur og natur.

– Levanger nye teater har gjort en iherdig innsats sammen med oss kunstnerisk ansvarlige. Scenen og arenaen i Munkeby burde vært gjenstand for både analyser og samtaler. Kultur og kunst som kreativ næring handler om fag som må settes i system, og er det noe vi kan innenfor teater i Nord-Trøndelag, er det å koble profesjonelle og amatører sammen. Det har ingen hensikt å fortsette sånne produksjoner hvis folk ikke er mer interessert og mer opptatt av å gå og se, bedyrer han.

– Vi kan spille hva som helst. Opera. Tosca, for eksempel. Vi kan sette opp Shakespeare, Trollmannen fra Oz. I denne fantastiske lungen i naturen. Men først er det nødvendig med en hjerte- og nyregransking. Ellers har det ingen hensikt. Det er noe med grunnholdningene i Levanger som må diskuteres.

– Er dere ikke litt bortskjemte i Verdal siden kulturen her står så sterkt. Kan det være at Levanger er normalen, mens Verdal er godt over normalen?

– Levanger er langt under normalen. Det tror jeg har sammenheng med at Levanger er en by, og vil være en by, med det som heftes ved det. Verdal har på sin side bygd seg opp trinnvis, og det er en grunn til at det i alle fall er 15 enheter som produserer scenisk virksomhet i løpet av året. Det er ikke noe mål at alle skal være sånn, men når vi prøver å lage en familieforestilling i en skala som Ronja Røverdatter forventer jeg en entusiasme som ligger på et annet nivå.

– Dårlig vær da?

– Tøvprat. Det har da ikke vært noe problem med været. Og at vi er ferdige ti på halv elleve på kvelden, det tåler alle sammen.

– Noen vil kanskje si vi har med en irritert regissør å gjøre fordi det ikke kommer nok folk?

–Det har jeg et avslappet forhold til. Jeg er realist. Dessuten handler ikke dette om meg. Jeg er veldig fornøyd med forestillingen, og er slett ikke fornærmet. Det går ikke på produktet, men jeg er opptatt av et ønske om å skape en verdi som skal ha bærekraft. Klosterruinene burde hatt en planlegging som strekker seg fem år framover, understreker Haga. Han poengterer for øvrig at han er kjempeimponert over interessen som grunneierne har vist, og han beskriver samarbeidet som svært hyggelig.