Jeg var 13 år og gråt som en drittunge. På tekst-tv-en til bestemor og bestefar sto det sort på hvitt: Alan Shearer er solgt fra Blackburn Rovers til Newcastle for en rekordsum. Jeg gråt mine bitre tårer. Det rant som i Glomma. Glomma rant rett nedenfor huset til bestemor og bestefar. Elva gjorde slik den alltid hadde gjort nedenfor «egga» der bestemor kasta matrester og vi sparket ned fotballer.
Men for meg stoppa alt opp.
Hvordan kunne Shearer, toppskåreren på favorittlaget mitt, forlate meg? Han som alltid feiret på det mest redelige vis, med en pekefinger i været? Etter hver knallharde heading og etter hvert velplasserte skudd, samme feiring. Ikke noe tull som i dag. Dansing og innøvde bevegelser – spar meg!
Shearer var nummer én med nummer 9 på ryggen. Jeg hadde selvsagt drakten hans. Og jeg var nummer 9 på Sverre. Spiss jeg også. Drømmen var å bli fotballproff. Nei. Drømmen var å bli Alan Shearer.
Det hjalp ikke med bestemors dessert. Det var ikke lenger gøy å legge kabal. Lommepengene fra bestefar var ikke de 150 millionene jeg trengte for å kjøpe Shearer tilbake.
I bilen hjemover hikstet jeg at jeg skulle bytte lag. Nå skulle jeg holde med Newcastle.
Jeg byttet aldri lag. Men jeg slo til slutt opp med favorittlaget. Når dette skrives er det få timer til Blackburn møter Manchester United i FA-cupen. Blackburns eiere er i ferd med å kjøre klubben på historiens skraphaug. Det har ikke vært gøy på ei stund.
Men plakatene av Shearer har jeg fortsatt. Pennalene med navnet hans. Ting laget i sløyden med navnet hans svidd inn.
I dag tar jeg på meg drakta med nummer 9 på ryggen igjen.
Gråt ikke for meg, Alan Shearer.