Nordmenn flest synes det er stas når verdens øyne blir rettet mot Norge for en dag – nemlig dagen når Fredsprisen blir utdelt på Nobels fødselsdag 10. desember. Men årets utdeling vil sette noen av oss i forlegenhet, mens den øverste politiske ledelse kan gå i skammekroken.
Den internasjonale kampanjen for forbud mot atomvåpen (ICAN) er velfortjent vinner av årets pris, men «fredsnasjonen» Norge ønsker altså ikke å være med på et forbud mot våpenet som truer verdensfreden mer enn noe annet. Forstå det, den som kan! Ikke mindre enn 122 nasjoner har sluttet seg til FN-vedtaket mot et forbud, men regjeringen nekter.
Illusjonen om den fredselskende nasjon er i ferd med å slå store sprekker: Vi er ikke bare blant verdens største eksportører av militært materiell, vi er et av de landene i verden som oftest deltar i krig utenfor eget territorium. Det store flertall av verdens nasjoner har ikke deltatt i noen kriger de siste to tiårene. Siden 1990 har Norge deltatt i åtte, og vi eksporterer våpen for milliarder av kroner.
«Fredsnasjonen» Norge er definitivt ikke lenger i tet hva fred angår, men vi hevder oss desto mer i krigsdeltakelse. Bare Storbritannia og Frankrike har vært involvert i flere kriger enn oss i nyere tid, da er det kanskje ikke så rart at vi blir utpekt som terrormål? Det er begrenset hvor lenge vi kan være et land med en aggressiv krigspolitikk, uten å merke konsekvensene av det. Det koster å være flinkest i NATO-klassen, og åpne grensene for amerikanske tropper!
Vår tids terrorisme sender angrep på ytringsfriheten, men løsningen er ikke lenger «mer demokrati og mer åpenhet». Svaret er tydeligvis mer kuler og krutt.