Han sa at jeg er så blid når jeg sier god morgen at man nesten blir i godt humør bare av det. Nå sa han forsåvidt også at det nesten høres ut som jeg synger når jeg sier det, men jeg kan love at om jeg faktisk hadde sunget så er det ikke sikkert mine kolleger hadde blitt i like godt humør, for å si det sånn.
Men det stemmer virkelig at jeg stort sett er i godt humør når jeg kommer om morgenen. I tillegg til at jeg selvsagt liker selve jobben min, så er det å komme hit om morgenen ofte en følelse av å ha besteget et lite fjell – eller en ti på topp om du vil! I litt ulendt terreng . Misforstå meg rett. Det er mye gull i det å ha barn selvfølgelig, men det gir også en viss mestringsfølelse å komme seg gjennom enkelte morgener når stien er bratt og føret ikke matcher været.
Her på jobben min er det litt mer forutsigbart. Det er velsignet fritt for folk som mener at badedrakt - og bare badedrakt - er en helt naturlig påkledning å gå ut med i to plussgrader. Og jeg har ennå til gode å måtte plukke opp en kollega som ligger vrælende på gulvet fordi han eller hun ikke har fått lov til å ta med hodelykt eller lasersverd på jobb. Og ikke kommer kollegene mine og klager til meg hvis pappaen deres har gitt restriksjoner på påleggssorten heller. Stort sett ser det ut til at samtlige på min arbeidsplass greier å kle på seg sånn noenlunde greit selv også, uten min innblanding i saken. Det liker jeg.
Så den følelsen når jeg endelig har kommet meg på jobb, vet at ungene er plassert eller sendt sånn cirka dit de skal – har sjekket og fått bekreftet for meg selv at ja - jeg har fått kledd på meg det jeg skal, setter meg med kaffekoppen min og går igjennom dagens mailer og gjøremål; Ubetalelig.