På tur hjem fra jobb i hovedstaden 16. juni fant Pia Synnøve Skjevik en skrøpelig mann sammenkrøllet på en benk ved bussholdeplassen på Jernbanetorget i Oslo. 23-åringen fra Verdal bor og jobber i hovedstaden, og ser at mannen er så spinkel at hun nesten tror han skal knekke. Mens andre haster forbi, setter hun seg ned ved siden av mannen og legger hånden sin på skulderen hans for å spørre om det går bra.

Han beskrev henne som «en engel»

Hun kjøper litt vann til mannen, som takker nei til tilbudet om mat. Han vil ikke være til bry eller gjøre at hun føler seg forpliktet til å hjelpe. Samtidig faller han inn og ut av samtalen, og er tydelig beruset. Hun fortsetter samtalen og blir litt kjent med mannen ved navn Kim. Slik beskriver hun det som hender i et innlegg på Facebook, som nå har blitt delt en rekke ganger i sosiale medier:

– Vi går sakte men sikkert fra Jernbanetorget og bort mot legevakten like ved Hausmannsgata. På veien sier han «Vet du... dette hadde jeg ikke trodd». «Hva hadde du ikke trodd», spør jeg. «At en engel som deg kunne dukke opp på en dag som det her. Jeg har jo prøvd alt av narkotika... (ramser opp diverse sorter, som jeg aldri har hørt om en gang) men jeg har aldri opplevd noe som dette... Plutselig var jeg bare borte. Ramla ned ved benken, men var jo ingen som reagerte. Den største frykten min er å gå på trynet nedi ei grøft, og bli liggende der uten at noen kommer og hjelper meg. Det tror jeg hadde skjedd idag om du ikke hadde hjulpet meg... vet ikke hva jeg skal si. Er veldig takknemlig for det her altså», sier han med blanke øyne. Det stikker skikkelig i magen nå. Kjenner tårene presser, men prøver å holde de igjen. Tenk at dette er hverdagen til denne mannen, Kim – som for meg virker som en kjernekar. Verden er så himla urettferdig, skriver Skjevik i innlegget på Facebook.

Provosert av mottakelsen

Men inne på legevakta møter Skjevik og Kim en annen realitet i skranken. Kvinnen bak disken smiler rart til mannen og spør hva hun kan hjelpe med. Pia spør om han kan få en legesjekk, og Kim legger til «og kanskje et sted å sove». Da sier resepsjonisten, med en merkelig tone, at det antakelig er overnattingen som er viktigst.

– Jeg skjønner raskt at det er noe jeg ikke har fått med meg.

«Han er her ofte han skjønner du», sier respepsjonisten. «Ja, men jeg tror han gjerne vil ha en legesjekk også, om det går fint», sier jeg og forklarer hva som har skjedd.

Spiller da ingen rolle om han er her ofte, tenker jeg for meg selv. «Det er nok den overnattingen som er viktigst. Du ble nok bare litt sjokkert når du møtte hun her» svarer resepsjonisten, rettet mot ham - mens hun veldig tydelig jobber for å holde maska uten å le, skriver Skjevik videre i innlegget.

Fikk ikke frem et ord

Pia Synnøve Skjevik ble sint og sjokkert over holdningen de ble møtt med. Faktisk så sjokkert at hun ikke fikk frem et ord, noe hun angrer på – for hun skulle gjerne gitt kvinnen ei lekse.

«Hva om dette hadde vært broren din? Hva om det hadde vært sønnen din? Eller kanskje aller verst, hva om det hadde vært deg? Hvordan ville du selv blitt møtt i en slik situasjon? Med et hånete og avfeiende glis? Jeg tror ikke det... hvor er medmennesket i oss blitt av? Har det blitt så vanlig å se folk ruset på gata, at vi rett og slett lukker øynene for det», lurer Skjevik på i etterkant.

Legevaktsbesøket endte med at Kim fikk hjelp til slutt, og at han og Skjevik skilte lag med en klem. Verdalskvinnen oppfordrer folk til å åpne øynene, skjønne hvor heldige de er, og å ta vare på hverandre.

Enorm respons

Skjeviks innlegg har blitt delt en rekke ganger på Facebook, og har fått masse likerklikk. Det har også blitt omtalt med en sak i Adressas trd.by-side.

– Jeg har fått veldig mange positive tilbakemeldinger. Kanskje mer enn forventet. Det er jo positivt, for det var det som var tanken bak det - at folk skal få den vekkeren der, sier Skjevik til Innherred.

– Men det er litt rart også, for det burde være en selvfølge for alle å bare stoppe opp. Hadde det vært en annen person – en som ikke var rusa, ville nok flere ha stoppet.

23-åringen fra Verdal flyttet til Oslo fra Verdal i april, og jobber til daglig som assistent hos kjoledesigneren Berit Hjelde.

– Tror du denne holdningen bare finnes i storbyene, eller finnes den i Verdal og Levanger også?

– Det er jeg usikker på, men det ser ut som det kan bli en generell holdning. Folk bare skyver ut slikt, og tenker ikke at det er en faktisk person som sitter der. Det er kanskje litt verre i storbyene, siden sånt er mye mer synlig enn i Verdal og Levanger, sier Skjevik.

Ville gjentatt gjerningen

Hun tror ikke at folk alltid overser de som sliter som en bevisst handling. Men hun etterlyser uansett medmennesket:

– Jeg forventer en annen mottakelse enn den vi fikk. Jeg tror ikke det hadde vært det samme om jeg personlig skulle hatt en legesjekk. Det der er forskjellsbehandling der han blir sett ned på. For slike, de med ekstra behov, er det ekstra viktig å ta imot med et smil, og i hvert fall ikke være frekk.

– Du har fått mye respons på innlegget. Har noen vært kritiske eller negative?

– Faktisk har jeg ikke opplevd noe av det. Jeg var forberedt på det, men ikke noe negativt har kommet til meg direkte. Men det kan tenkes at mange er uenig i det jeg skriver.

– Klarer du å se resepsjonistens side – om det faktisk er sånn at han er der ofte bare for å overnatte?

– Ja, jeg klarer å se den. I helsevesenet er det viktig å distansere seg litt for å ikke bli personlig involvert. Når du går på jobb må du tåle den siden av det, men det går an å ta den med et smil, konstaterer Skjevik.

Og på spørsmålet om hun ville gjort det samme en gang til, er svaret krystallklart:

– Ja, absolutt. Det er en god følelse å hjelpe noen som trenger det.

Til trd.by sier seksjonsleder ved helseetaten i Oslo kommune at alle pasienter skal møtes med respekt og omsorg, og at de beklager hendelsen.