Marit Arnesen Veimo var mangeårig journalist i Innherreds Folkeblad Verdalingen, og gikk av med pensjon like før sammenslåingen med Levanger-Avisa til det vi i dag kjenner som Innherred.

Veimo har alltid vært opptatt av nestekjærlighet, og har blant annet engasjert seg i hjelpesendinger til Estland. Det er noe av bakteppet for innlegget hun i dag har på trykk i Klassekampen, som på sett og vis både er et fremme av det publikumsroste Veresspelet, og hvordan hun mener temaet i stykket skrevet av Sissel Hermann er høyaktuelt den dag i dag.

Energi i grenseland

Her i hjembygda mi har vi fått et nytt spel. Det heter Veresspelet og utspiller seg i grensetraktene mellom Trøndelag og Jämtland.

En dag kom en av bygdas kulturforfattere over en spennende slektshistorie. Det viser seg at forfatterens tipp-tipp-oldemor, Inger, hørte til rugfinnene som kom fra Trysil til Trøndelag for å finne seg nytt land tidlig på 1800-tallet. Utfordringene som bygdefolket og innflytterne sto overfor den gang, er ganske likt det vi opplever når flyktninger prøver å finne trygghet hos oss i dag.

I Veresspelet er lille Inger en av hovedpersonene. Hun var ti år gammel da hun måtte forlate sitt hjemsted og bli med storesøster nordover som barnepike. Hele livet lengtet Inger etter sin mor, som hun aldri fikk se igjen. Det var for langt å reise fra Trøndelag til Trysil.

Det er kortere vei mellom Trøndelag og Estland i dag. Dramatikken til dette vesle grenselandet er verdt mang en teaterforestilling. Men det er ikke teater de tenker på, alle de menneskene som er opptatt av å hjelpe sine naboer i øst. Siden jernteppet falt rundt 1990 har det gått tusenvis av trailere med mat og klær fra norske givere. Selv om landet har kommet seg opp og fram, er det mange som fortsatt trenger hjelp. Ikke minst gjelder det de mange russerne som ikke lengre passet inn i samfunnet rundt seg når det nye, moderne Estland skulle finne sin identitet. Dermed havnet russerne nederst på den sosiale rangstigen.

Her en kveld var det grensetreff hjemme hos meg. Jeg kjente hvordan energien fylte stua mi. For 100. gang skulle bussjåføren ta med seg en busslast med trøndere over Østersjøen. Han kjørte 30 ekstra mil denne kvelden for at vi skulle fylle tilhengeren med dameklær fra en butikk som skulle legges ned, samt dyner, sengetøy og pledd fra et tidligere militærlager.

Så kom nabodama på 74 år, full av energi og med mange esker med klær som skulle gå til familien som hun har støttet i 20 år. Hun hadde med seg wienerbrød og boller, som vi fortærte mens vi mimret om våre første møter med nøden i Estland.

Det er godt å kjenne at en ikke er blitt så makelig at ingenting angår oss lenger. Historien om rugfinnenes kamp for tilværelsen er høyaktuell i dag, både med tanke på flyktningenes tilpasning og deres hjemlengsel. Det er mange «små Inger» som må reise fra alt de har kjært. Og det er mange i Estland som er glade for at det enda en gang kommer en busslast fra Norge med varme dyner.

Marit Arnesen Veimo