Vårt inntrykk er at kommunene tenker mye over hvordan oppgavene innen eldreomsorgen skal ivaretas. Spesielt gjelder dette de mest kostbare deler av omsorgen, som angår mennesker med behov for hjelp hele døgnet. Målet er en eldreomsorg av god kvalitet og med tilstrekkelig kapasitet, det tror vi det er full enighet om. Pensjonistforbundet vil gjerne bidra med tanker om hvordan dette målet kan nås.

Kapasitet. Fylkeskommunen bygde i sin tid sykehjem til om lag 1 % av innbyggertallet i samtlige kommuner. Etter at kommunene overtok ansvaret, er antallet plasser i sykehjemmene redusert. I stedet er det bygget boliger med heldøgns omsorg. Dette er en naturlig utvikling. Kommunene sparer penger, og mange eldre vil heller ha en omsorgsbolig enn en sykehjemsplass.

Det er sannsynlig at det samlede behov for sykehjemsplasser og boliger med heldøgns omsorg er om lag like stort som det gamle behovet for sykehjemsplasser, altså rundt 1 prosent av innbyggertallet. Men her er kommunene tydeligvis på leting. Kanskje kan styrket hjemmesykepleie og velferdsteknologi redusere behovet noe. Og hvor mange sykehjemsplasser, det dyreste alternativet, må det være?

Det vil styrke planleggingen om registreringen av behov ble mer systematisk. Kommunene bør føre venteliste for sykehjem og boliger med heldøgns omsorg på samme måte som sykehusene fører ventelister for sine tjenester. Hvis henvendelsen om plass kommer direkte fra pasienten selv eller fra pårørende, skal kommunen innen en kort frist ha tatt stilling til hvilket tilbud som er riktig. Hvis fastlegen søker om plass for en pasient, så føres pasienten på ventelisten med det behov som fastlegen har konkludert med. Så må det være en ny kort frist for kommunen til å yte det tilbudet som skal gis.

Til den etterspørselen som registreres på denne måten, må en addere et antall plasser beregnet på øyeblikkelig hjelp. Disse plassene skal dekke kommunens meransvar etter samhandlingsreformen. Pasientene vil bli innlagt både fra sykehusene og fra hjemmet.

Flere kommuner hevder at de ikke har pasienter på venteliste. Dette kan være uttrykk for tilstrekkelig kapasitet. Hvis det skyldes at venteliste ikke føres, kan det være uttrykk for usynliggjøring av en hjelpeplikt.

Kvalitet. For om lag ett år siden offentliggjorde Riksrevisjonen resultatet av en undersøkelse om hvordan kommunene oppfylte det ansvar de hadde fått i samhandlingsreformen. Resultatet var nedslående. Kommunene hadde i liten grad økt kompetansen sin slik de skulle ha gjort. Dette gjaldt både nødvendig bemanningsøkning og skolering for nye og vanskeligere oppgaver. Det er klart at dette koster kommunen noe. Men det minste en kan vente er en tiltaksplan for opplæring. Få kommuner har dette.

Omsorgsboliger er betydelig billigere for kommunen enn sykehjemsplasser. En skal ikke kritisere kommunene for at de da spør seg om hvor mye av det samlede behov for heldøgns omsorg som kan dekkes av omsorgsboliger. Faren er naturligvis at kommunene er for optimistiske i forsøket på å spare penger. Pensjonistforbundet har bedt om at det defineres nasjonale kriterier både for tildeling av plass i sykehjem og for de tjenester som skal ytes der. Det siste gjelder for eksempel både bemanningsnormer og legetilsyn. Med færre sykehjemsplasser og raskere utskrivning fra sykehusene vil sykehjemspasienten bli mer krevende enn før. Da må en også vente at antall ansatte pr pasient må økes.

Også for omsorgsboliger bør tjenestenivået gjennomtenkes. Det skal for eksempel ikke være egen tilsynslege for omsorgsboligene, beboerne skal benytte seg av fastlegen sin ved vanlige undersøkelser. Det må regnes med at mange henvises til videre undersøkelser på sykehus. Mange beboere vil av forskjellige årsaker ha vanskeligheter for å komme seg til lege eller sykehus. Ofte vil pårørende være behjelpelige, men ikke alltid. Kommunen må akseptere ansvar for at beboere i boliger med heldøgns omsorg får den legehjelp de har behov for og budsjettere og bemanne ut fra det.

Medbestemmelse. Kommunene skal ha eldreråd. Når kommunene nå er på søken etter et mer hensiktsmessig innhold i sin eldreomsorg, skulle det være en selvfølge at eldrerådet deltar i planlegging og drøftelser fra først stund. Slik er det nok ikke i alle kommuner. Dessverre vil eldreråd kunne oppleve å få ferdige planer til uttalelse kort tid før de skal behandles i kommunestyret. Dette er for svakt. Kommunene har mye å vinne på å gi eldrerådet en mer aktiv rolle.

Hvis vi vil bygge pasientens helsetjeneste, må vi også være villige til å ta brukere med på råd når de store linjer i helsetjenesten utformes. Fordelingen mellom sykehjemsplasser, omsorgsplasser og hjemmetjenester er ikke bare et spørsmål om objektivt målbare behov. Folk har behov for trygghet i hverdagen, og følelsen av å bli trygt ivaretatt er så absolutt subjektiv. Tilretteleggingen av hjelpen må ta hensyn til dette.

Ole Flakken,

leder i Nord-Trøndelag Pensjonistforbund

Tor Lånkan

i helseutvalget