Jeg var så heldig å bli invitert til Innherred for å gi min vurdering av lokalavisa på nyåret. Redaksjonen var interessert i et utenfra-syn etter at de har drevet en stund etter sammenslåingen. Det var et takknemlig oppdrag, for etter min vurdering er det ingen tvil om at avisa har blitt bedre. Men hva betyr det å være ei god avis?

Jeg jobbet mange år som journalist i flere aviser før jeg begynte i det som i dag heter Nord Universitet. Min drivkraft for å bli journalist var helt fra start en grunnleggende samfunnsinteresse, og en stor interesse for samfunnsbasert nyhetsjournalistikk. En erfaring jeg gjorde meg i de årene jeg var i pressen, var at journalistikken ble mer orientert mot en medieøkonomi enn samfunnsoppdraget i journalistikken. Mange journalister betakker seg for å være «multimedial», som betyr at alt man gjør, skal man gjøre i alle tenkelige kanaler: Lyd, bilde, foto og tekst, helst samtidig. Den ideelle journalist i denne tiden er den som behersker all verdens duppedingser, lager klikkvennlige titler og helst forstår seg på medieøkonomi, og tenker på journalistikk som et produkt eller en vare. For meg er en slik tanke om journalistikk fremmedgjørende.

Da jeg fikk si noen ord om Innherred, var jeg derfor opptatt av å løfte fram den vesentlige journalistikken. Den journalistikken som betyr noe. Når journalister skal forklare hva som er en god sak, svarer de ofte at det er noe de baserer på magefølelse. Men som all annen magefølelse, kan forklaringen på hva som er en god sak, deles opp og systematiseres. Lærebøkene kaller det for nyhetskriterier, og mange journalister kjenner dem som akronymet AVIS.

A står for aktualitet, og vi forstår lett at det er en del av det som er en god sak. Det som omtales må dreie seg om noe nytt, noe som er mer aktuelt i dag, enn det ville vært om ett år, eller for ett år siden. Den største misforståelsen på aktualitet er at det dreier seg om å fortelle raskest mulig om det som har skjedd. Dette er for så vidt viktig, men på ingen måte tilstrekkelig for å tilfredsstille kravet om aktualitet. En god presse må sørge for å sette politiske saker under debatt i god tid før det er tatt en beslutning om saken. Kun på den måten kan pressen gjøre sin samfunnsplikt. Dens samfunnsplikt er å skape en opplyst offentlighet, som betyr å sette borgerne i stand til å involvere seg i politiske saker de kan ha interesse av. Dette er journalistisk krevende, og det krever godt kildearbeid: Man må sette saker på den politiske dagsorden tidlig, helst før de framgår i en kommunal sakliste.

Det andre kriteriet er V for vesentlighet. Dette betyr at det som omtales må være viktig, ikke bare for noen få, men for mange. Dette kriteriet er etter min vurdering det viktigste. Pressen har store privilegier som er gitt dem av samfunnet, gjennom momsfritak, pressestøtte og et støttende lovverk i offentlighetsloven. Gjenytelsen til samfunnet skal være et kritisk blikk på vesentlige forhold i samfunnet, for å styrke demokratiet. Generelt i pressen er det altfor mye fjas, som går under påskudd av begrepet journalistikk. Jeg mener Innherred leverer godt på vesentlighet. Det fremste tegnet på vesentlighet er dekningen av politikk, fordi det er politikken som styrer vårt samfunn. Begrepet idiot stammer fra antikkens Hellas, og det ble brukt på den som ikke forsto seg på politikk. Vi kan altså si det slik at det er pressens jobb å sørge for at leserne ikke blir idioter, og her gjør etter min mening Innherred en god jobb. Avisa prioriterer leserbrev om lokale forhold i lokalsamfunnet høyt, de dekker kommunalpolitikk på en god måte, og de forstår at leserne ikke er idioter som bare vil ha forbruker- og DU-journalistikk (se neste kategori).

Det tredje kriteriet er I for Identitet, altså må leseren føle identitet eller en form for nærhet til det som omtales. Dette er grunnen til at NRK kan melde at så og så mange dansker eller svensker har omkommet i en ulykke i Asia, fordi vi lettere føler identitet til svensker og dansker enn til folk fra fjerne land. Det er også grunnen til mye av den misforståtte DU-journalistikken, fordi man tror at leseren er idiot, altså ikke interessert i annet enn seg selv og sitt. Det sikreste tegnet på at journalisten undervurderer sin leser, er at det står «DU» i tittel eller ingress (og jeg har selv syndet mange ganger mot dette i min tid som journalist). Jeg synes Innherred i stor grad lar være å undervurdere leserne sine, samtidig som de velger ut saker som iallfall jeg føler identitet og nærhet til. Vi kan vel også si at for en lokalavis er denne kategorien jevnt over en mindre utfordring enn for mange større medieorgan.

Det siste kriteriet er S for sensasjon, altså noe som er så oppsiktsvekkende at det fortjener omtale. Når ufoer lander og katastrofer inntreffer betraktes det lett som sensasjoner, og i et lokalsamfunn skjer heldigvis ikke slike så ofte. Men at det kjente bandet Hellbillies saksøkte Levanger Vel i fjor må vel også kunne kalles en sensasjon, og denne saken gikk landet rundt etter at Innherred avdekket den. Så kan det opplagte legges til; de beste sakene er naturligvis de som tilfredsstiller flere nyhetskriterier.

Så alt i alt var det et hyggelig møte i avislokalene: Jeg kunne med god samvittighet bruke mange gode ord om den nye avisa. Etter min vurdering klarer avisa alene å dekke begge kommunene på en bedre måte, enn de to gamle avisene dekket sine respektive kommuner.

Espen Leirset

Stipendiat og universitetslektor, Nord universitet