Kjempegod kjeks!

Det var i forrige uke jeg stod i kassakøen på Mega i Verdal og fikk et artig lyspunkt i hverdagen. Det er nå en gang blitt slik i et hektisk arbeidsliv i dagens moderne verden at det litt for sjelden er rom for disse små, gode øyeblikkene.

De er nok der, rett som det er, men jeg vet ikke helt om vi - eller rettere sagt jeg kanskje, jeg skal ikke snakke for alle andre - ofte nok tar oss tid til å ta dem med oss.

Disse små, men likevel enestående øyeblikkene, som er der akkurat da. De som man kan fortelle om, men som det fremfor alt er nødvendig å oppleve. Som er bedre å lagre i hjertet enn på papir.

Når jeg tenker meg om, så sitter det en del både varme øyeblikk og hysterisk morsomme hendelser i minnet fra tidligere. Opplevelser veldig preget av selve nuet. Ja, nuet, som krever at man er til stede både fysisk og mentalt. Det er kanskje derfor jeg føler at det var flere av dem før.

I dag er jeg litt for ofte for mange steder på samme tid. Og ikke helt til stede på noen av dem.

Men i køen på Mega er det mulig å være akkurat der, og ikke alle andre steder i den parabole, digitale eller mobile verden. En liten gutt, såpass ung at han fortsatt ikke snakket hundre prosent rent, men femognitti, og definitivt hadde sterke meninger.

Han henvendte seg fra fremre del av køen til en jevnaldring lenger bak, tok opp en pakke med Sætre kjeks fra handlekurven og var svært ivrig på å fortelle at dette var kjempegod kjeks! Han sa det med en overbevisning ingen reklame kunne klart. Ikke i nærheten.

Alle i den køen smilte bredt, men vi blandet oss ikke inn. For dette var seriøst ment fra den unge gutten. Defintivt. Han kunne glede seg til kjeksen kom på bordet. Vi andre kan glede oss i lang tid.