I byen Livingstone står unge militærkadetter, menn og kvinner, i stram giv akt til klangen av hundre trommer som treffer det flere kilometer lange opptoget som ender i en sirkel rundt dem. Det er 8. mars. Det er kvinnedagen. Det er fri og det er fest.
– Here comes Nalituwe Secondary School, applause!, spraker det i roperten før flere hundre sangstemmer overdøver både roperten og trommene. Lærerstudenten fra Levanger smiler og vinker til mengden av tilskuere.
17. mai-stemning
Hvert av de siste 10 årene har lærerstudenter fra NTNU tatt over seks skoler i Zambia i fem strake uker. I år er 24 unge kvinner og menn lærere for elever i Livingstone og Mungo. Anne Kasin Husby (22) fra Levanger er til vanlig i praksis på en lokal barne- og ungdomsskole. Men i dag er ingen vanlig dag.
– Selv den ellers så ordentlige rektoren på skolen vår danser og synger i dag. Jeg har aldri visst at kvinnedagen ble satt så høyt ute i verden. Jeg får skikkelig 17. mai-følelse, smiler Anne.
Iført den samme mintgrønne og røde drakten som de andre inviterer hun oss med hjem til praksis-koordinatoren Oscar. Etter et festmåltid, selvsagt spist med hendene, svinger hun seg til Zambiske folketoner kledd i en skreddersydde afrikansk kjole. Når hun omsider slipper seg ned på sengen på Jollyboys Backpackers, hvor hun har delt køye og rom med de tre medstudentene i fem uker, er hun utslitt men glad. Det er tre dager igjen av en reise som har forandret henne.
– Jeg er egentlig en skikkelig mammadalt som elsker å være hjemme og være trygg hele tida. Men nettopp derfor ville jeg utfordre meg selv litt. Ved å bo her i Afrika og være så tett på den lokale kulturen, har jeg virkelig gjort det, mener hun.
Ut av comfortsonen
– Jeg har sett at jeg klarer å leve her nede, og at jeg ikke behøver alle godene jeg har i Norge, forteller Anne som likevel innrømmer at det blir godt å komme hjem til mammas hjemmelagede mat på Levanger.
– Fattigdommen er stor og folk lever utrolig primitivt. Det mest sjokkerende er hvor skittent det er her. Skolen ser ut som et oppussingsobjekt, det er kakerlakker på kjøkkenet og fluer på maten i butikken.
Anne mener samtidig at nordmenn har mye å lære av Zambiere.
– De setter pris på lite og uttrykker så mye glede gjennom sang og dans. Vi er blitt møtt av en utrolig åpenhet og varme. Mens mange hjemme kan være kalde og holde seg for seg selv, er zambierne genuint interessert i andre mennesker, forteller 22-åringen som har blitt rykket ut av comfortsonen på flere måter.
– Du har vel hørt om «African time»? Klokka tre er ikke er klokka tre her, men enten fire eller halv fem. Å vente på bussen i Norge blir piece of cake heretter.
Enkle læremidler
Klokken 07.25 dagen derpå vibrerer vekkerklokka en evighet før hun endelig våkner, slenger veska over skuldra og haster ut med lærerkollegaen Anne.
– Good morning! Always on time for school, miss!
Portvakta på Jollyboys, som tuller med at han kunne stilt klokka etter dem, smiler lurt mens han ser jentene ta fatt på den to kilometer lange turen til skolen mens de retter på lange, mørke skjørt og hvite bluser for å holde skoleuniformen hel og pen. Mens de har kun 20 minutters gange går mange av elevene i klassen mer enn halvannen time hver vei.
– Hei! Der er dere jo!
Oscar, praksiskoordinatoren, kommer dem i møte på en rød terrengsykkel iført hvit skjorte, dress-bukse og et grønt stripete slips.
– Jeg var sikker på at dere skulle komme forsent etter festen i går, ler Oscar.
Jentene entrer klasserommet til hilsen fra førti elever som reiser seg. Respekten for lærerne stor – og læremidlene enkle. Her finnes verken iPad eller smartboard.
– Vi har bare et par lærebøker. Det presser oss til å være kreative når vi skal undervise, enten vi bruker gruppearbeid eller er utendørs.
Tredje generasjons lærer
Første time, engelsk. Past tense. Det er ingen som sover i timen i sjetteklasse på Nalituwe. Dagslyset faller inn fra de åpne vinduene og på de lysblå, møkkete veggene. Tre langbord med benker strekker seg nedover i klasserommet.
– Kalulu the hare, is famous. What is that in past tense?
De tredve hendene som fyker i været antyder en visshet om at fremtiden avhenger av innsatsen her i klasserommet. Det er hard konkurranse om å være best. De flinkeste sitter lengst fremme med hånda i været. Oftest og først. De svakeste bakerst. Sist og skjelden.
– Mange frykter autoriteter og synes det er skummelt å stille dumme spørsmål. De svake forblir svake. I sjuende klasse skal alle gjennom en stor test. Det er en stor bøyg for mange, sier Anne som mener at undervisningsgleden kom fra familien. Både moren og bestefaren er lærere.
– Jeg har alltid sett på det som et fint yrke. Jeg elsker å jobbe med mennesker. Også er det jo fint med lange ferier, ler hun.
Satt spor
Oppholdet i Livingstone har vært en opplevelse for livet. Hun har kastet seg utfor 54 meter i fritt fall med en tandemsvinge, badet på kanten av Victoriafallene og møtt elefanter, flodhester, giraffer og krokodiller i den ville afrikanske naturen. Men hun har også diskutert den norske modellen med lokale lærere og rektorer, tilpasset opplæring og forsøkt å vise viktigheten av å etablere en relasjon med hver enkelt elev. Jo, også å leke, da.
– Who wants to play? Anne og Ida ser utover klassen de har vært ledere for. Elevene de har knyttet seg til. Som de snart skal reise fra. Alle som nå stormer ut av klasserommet til den åpne jordsletten mellom skolebygningene. Til latter og lek.
– Jeg tror vi har satt noen spor her. Et par av lærerne har fulgt med oss i undervisningen, og en av dem fortalte meg at han var åpen for å lære noe vår metode også. Jeg har hvert fall lært utrolig mye her nede. Mye av det kommer jeg til å ha med meg for alltid.