Disse allestedsværende fjærkledde skapningene fungerer som byens vekkerklokke -hver morgen. Den idylliske landsbyen ved havet - hvor jeg for øvrig stupte dødstrett i seng siste natt - er i ferd med å våkne til liv.

Over de forrevne lavagule vulkanfjella i øst, skimtes en oppadgående regnbuefarget aura, som gradvis legger et skimrende, orangegyllent skjær over den mørkegrønne jungelen. Etter hvert som den rødgule solskiva kryper over de sagtaggete toppene, forgylles de nærmeste fjella i et fantastisk skiftende fargespill.

Det er et betagende skue å betrakte Østens soloppgang idet den strør sitt glitrende fargespekter utover havet. Solstråler skytes ut lik blinkende lyn mot småkrusede azurblå bølger som sakte går over i en smaragdgrønn tone idet de bedagelig ruller utover mot en mørkeblå horisont langt i det fjerne..En ny gryende demring er i ferd med å jage natta på flukt. Byen er i ferd med å våkne opp til en ny dag.

Tidlig i grålysningen begynner allerede selgerne å fallby sine varer for å tjene noen peso'er til livets opphold. Her er det fra hånd til munn. Det viktigste er å overleve. Kampen om levebrødet er knallhardt...

Her selges alt fra grisunger til bevingete kyllingfostre..

Utenfor mitt nattherberge - som ligger på en liten brusvidd høyde omtrent midt i byens sentrum - tiltar støyen etter hvert. Selv om det er tidlig på morgenkvisten ligger ikke gateselgerne på latsiden. Her selges alt fra levende,halvgamle høner, til brunstekte grisunger, iblandet noen mistenkelig kadavre som umiskjennelig ligner på flådde hundehvalper...Også grillede, halvgamle kattunger skal etter sigende være god salgsvare her...

Opp i alt dette ståket lyder det høye,gjennomtrengende rop ; - iniit balud - iniit balud,(halvt utklekket egg med et bevinget kyllingfoster inni) - selges. En delikat, apetittvekkede oppkvikker på morgenkvisten !

En forunderlig blanding av merkverdige kjøredoninger skrangler av sted,og forårsaker et infernalsk leven. Øredøvende er støyen fra eldgamle, rustne bilvrak som ruser avsted på lavgir. Hjemmelagde tråsykler med en provisorisk sidevogn, som energisk tråkkes i vei av spenstige filippinske unggutter, snor seg elegant som en lang orm mellom tutende biler som kjører forbi på begge sider i stor fart.

Løshunder, katter og grisunger bykser over gata med livet som innsats. En god del mister det...

Iltre sjåfører ligger konstant på hornet. Motorer ruses og spytter ut gråblå eksos. Bråket stiger til et rasende crescendo. Alle skal fram først. Her gjelder det å være den dristigste - han kommer i fremste rekke...riktig nok med noen bulker i ny og ne..men pytt,pytt..det betyr ingenting..

For en person som kommer fra en roligere halvdel av kloden, kan det ta litt tid å venne seg til denne evindelige støyen hver eneste dag. Men for stedets beboere er dette en ganske alminnelig begynnelse på hverdagen, for øvrig en parallell som kan sammenlignes i mange av Østen's travle byer. Byen Ormoc er intet unntak.

Øyhopping i det Filippinske Arcipelag.

Etter å ha fartet rundt noen uker på øyene i det Filippinske Arcipelag, nærmere bestemt i Visaya-området, har jeg omsider strandet her i den idylliske havnebyen Ormoc. Byen ligger på den legendariske øya Leyte, som - etter innbitt motstand fra Filippinske geriljasoldater - ble erobret av den Japanske hær i desember 1941.

Semimilitære geriljasoldater samt styrker fra den svake Filippinske hæren kjempet tappert i noen uker mot den den sterke Japanske krigsmakten. Men etter hvert måtte den kjente General Douglas Mc. Arthur med sine menn gradvis trekke seg tilbake til Corregidor island - en liten befestet øy som ligger strategisk til i innløpet av Manila bukta. Men etter harde, blodige kamper, måtte han til slutt kapitulere for den fremadstormende Japanske horde som bombarderte øya fra flere kanter. Til tross for at denne strategiske øya hadde mange underjordiske bunkere som var meislet ut i fjellet, måtte den til slutt gi tapt for grovkalibrede Japanske kanoner. Fra sjøsiden ble flammekastere tatt i bruk, for å svi av all vegetasjon på øya. Ved et listig trekk fra Mc.Arthur og hans stab, greide de, i løpet av nattemørkret, å rømme øya i en stillegående pamboat..

Noen av de gjenlevende veteranene på¨øya kan enda huske Generalens heroiske utsagn : I WILL RETURN...! Et løfte han holdt.

Den Japanske arme landsatte først og fremst tropper i den midtre del av Arcipelaget, for på den måten å splitte den langstrakte øygruppa i to.

Både Leyte og naboøya Samar ble tidlig involvert i harde kamphandlinger, og kan dermed vise til mange blodige krigsskueplasser og minnelunder over falne stridsmenn. Mang en tapper kriger ligger gravlagt i jungelen under en oppkastet jordhaug, eller med et rustet,forfallent jernkors som en siste hilsen. Andre har fått en våt grav i havet. Felles for alle er at de gav sitt blod og liv i kamp for at den oppvoksende slekt skulle få lov til å leve videre i fred...

DE SISTE TIDSVITNER .

Målet med denne reisen er å undersøke om det fremdeles finnes noen gjenlevende krigsveteraner i dette området som kjempet mot disse hensynsløse skjevøyde barbarene.

Dessverre begynner det å bli glissent i rekkene når det gjelder gjenlevende tidsvitner. Tidens kvern maler langsomt - men uopphørlig. Med tidsfaktoren for øyet er på høy tid å avlegge disse heroiske kvinner og menn en visitt. Men tiden er knapp. Snart er alle som kjempet med livet som innsats mot den barbariske Japanske krigsmakt, gått inn i glemselens mørke evighet...

Til tross for at språkbarrieren var en svært hemmende faktor, fikk jeg likevel et forståelig innblikk i de mange grufulle trefninger som hadde blitt utkjempet i nærkamp, mange ganger mann mot mann med jungelkniv eller bajonett som nærkampvåpen. Mennesker som sloss i desperasjon med livet som innsats mot disse ravgule,fryktinngytende villmennene.

Mange sivile hadde også vært vitne til regelrett mord. På den mest bestialske måte hadde mødre med små barn på armen skånselsløst blitt hugget ned for fote, mens andre soldater, som var sterkt beruset på sa'ke,hadde kastet deres barn opp i lufta i en sadistisk hevnlyst, for deretter å more seg med å spidde de på sine samurai sverd...

Mange, kanskje de fleste av disse modige kvinner og menn som var med og frigjorde sitt fedreland fra det Japanske åk, har aldri fått noen oppreisning eller påskjønnelse for at de ofret blod,svette og tårer for de andre skulle få tilbake friheten...

Sammen med min lokale tolk, språkforskeren Raymond Ninonuevo, kom vi frem til at det kunne være av stor moralsk betydning å arrangere en enkel påskjønnelse eller æresbevisning for de få gjenlevende veteraner, for på den måten å hedre den heroiske innsatsen disse tapre krigere hadde utvist. Bedre sent enn aldri,som det heter.

Under planleggingen tok vi da utgangspunkt i Leyte's lokale krigshistorie. Til å kartlegge dette fikk vi uvurderlig hjelp av byens mayor eller borgermester, som ga oss adgang til å studere arkivopplaget fra krigen i byens administrasjonsbygg. Forsvaret ga oss også delvis adgang til å se deres arkiver, mot at vi ikke avfotograferte noen dokumenter. Det var strengt forbudt. Vi ble også gjort oppmerksom på en liste med navn over krigsveteraner som hadde deltatt aktivt for å bekjempe fienden. I tillegg oppsøkte vi flere av de gjenlevende på deres hjemsted, der vi hadde fortrolige samtaler med både kvinner og menn. Språkforskeren Raymond var til uvurderlig hjelp når det lokale stammespråk skulle oversettes til et enkelt og forståelig Engelsk. Han var i stand til å vekke opp nasjonalistgløden og patriotismen i disse gamle krigerne.

ALT FOR FEDRELANDET.

Med en enestående innsats fra stedets innvånere kunne endelig den store merkedagen gå av stabelen, riktig nok noe forsinket i henhold til vårt tidsskjema.

Dagen opprant i strålende solskinn fra en nesten skyfri himmel. En behagelig bris fra øst jaget vekk den verste heten fra en nådeløs tropesol.

Høytidelig lød nasjonalsangen som tonet mot himmelen mens flaggene blafret friskt i vinden. Den lille flokken sto andektig på geledd med løftet hode. Noen med solblekte amerikanske militærluer på hodet,andre iført noen militære jakker eller bukser som de hadde fått tildelt fra sine Amerikanske venner

En beveget borgermester holdt hovedtalen. Her understreket han bl.a. "den heroiske kampånd og et uselvisk pågangsmot som ble utvist under det Japanske angrepet", og pekte deretter på "den offervilje hver enkel soldat hadde utvist i kampen for å verge sitt folk og Fedreland". Til tross for at styrkeforholdet var i filippinsk disfavør, ble fienden angrepet med dødsforakt, "der dere utviste en kampvilje og heroisk innsats uten sidestykke"...

Mang en brunbarket pekefinger var en snartur innom øyekroken under hans rørende tale. Han avsluttet med å si " vi er dypt takknemlig for den edelmodig heltedåd og tapre innsats dere utførte. Deres heroiske kamp for å befri Fedrelandet fra det Japanske åk, vil gå fra slektledd til slektledd, og vil i uminnelige tider leve i det filippinske folk"......

Fra vårt ståsted var det direkte rørende å betrakte disse tapre krigerne som sto der i giv akt mens tårene laget blanke furer nedover de råbarkede ansiktene... Da denne dypt gripende seremonien var over, gikk så disse gamle, men høyreiste soldatene i sluttet orden for å avholde en kort minnehøytidelighet ved et av byens krigsmonument. På den var det innrisset et memorandum som inneholdt en minnetavle over alle som falt på øya. Det ble så kommandert rettstilling. Den eldste veteranen - en brunbarket og skrukket kriger, som minnet litt om Moshe Dajan, da han hadde mistet det ene øyet som han dekket til med en svart lapp - fikk den store æresbevisning å legge ned en flott krans som en symbolsk takk til alle som gav sitt liv for Fedrelandet, og si noen ord på sitt eget stammespråk.

Deretter mintes vi de falne med 2 minutter stillhet. Et høytidelig,nesten sakralt drag preger mange av disse ubevegelige ansiktene. Noen av dem fører en finger diskre' opp mot øyekroken for å tørke vekk en tåre, mens andre lar tårene renne uhindret over et furet ansikt som er merket av oppriktig sorg.

En vakker og verdig hedersseremoni er over. Noen dveler en stund i andektig ro foran en minnesøyle med en rekke navn - navn på slektninger og venner. I dype tanker står de der med blottet hode mens de hedrer sine døde kamerater..

Deretter benker vi oss i byens "samfunnshus" - et åpent hus laget av bambus med et tak av palmeblader. Der blir det et kort intervju med de som er villig til å fortelle om de grufulle hendelsene som fant sted i disse blodige årene.

Mange vegrer seg. Av forståelige grunner. De vil helst ikke rippe opp i dette blodige dramaet,som mange ganger utspant seg mann mot mann. En blodig kamp på liv og død, der mange ble stukket ned eller lemlestet for livet. Dystre minner om døde kamerater som mange av de overlevende har vanskelig for å fortrenge. Intet krisesystem sto parat til å hjelpe den gangen. Mange ble overlatt til seg selv. Snart var de glemt. Andre slet med angst og forferdelige traumer inntil døden kom som en befrier som lindret all sorg og smerte...

En vakker og verdig seremoni er over. Så fires flaggene til de spede toner fra en hornblåser. Preget av stundens alvor tar veteranene avskjed med hverandre før de skilles i stillhet...

For oss på sidelinjen har det vært en berikende opplevelse å få et innblikk i historiene til disse heroiske krigsveteranene. Vi er dypt takknemlig for å ha fått et lite glimt inn i en grufull tid som satte sitt preg på de gjenlevende. Gripende beretninger om uredde, patriotiske kvinner og menn som reiste seg i strid for å kjempe for et fritt Fedreland, vil leve lenge i vårt minne...

Einar Bjørsmo