– Det er en del bakgårder i Levanger som har utmuret bindingsverk i uthusene. Mur som ligger på syllstokken, med stendere og skråstever imellom. Det er ganske spesielt for Levanger.
Innherreds utsendte har nettopp hilst på murer Viggo Ballo. Han sitter i Emilies hus i Sjøgata, med ei brødskive og en kaffekopp. Vi kom midt i lunsjen. Og med fare for til og med å ha sitert feil ovenfor, skal undertegnede gladelig innrømme at det det finnes store hull i kunnskapen om mur, og bygningsfag generelt. Klart er det i alle fall at det er snakk om en gammel teknikk, med stor utbredelse i Levanger by i kjølvannet av den store bybrannen i 1897. Det var et tiltak for å redusere faren nye spredninger. Man så behovet for brannmurer mellom husa.
Tegl og kalk
Med over 40 års praksis i murerfaget er virkeligheten imidlertid en ganske annen for Viggo Ballo. I dette faget er han på hjemmebane. Og denne gang med en noe yngre og litt mindre rutinert medhjelper fra murerfaget på Verdal videregående, Lorents Hilmar Munkeby som på sin side også er på god vei. De er i disse dager i ferd med å restaurere en av de gamle brannmurene, slik de opprinnelig ble ført opp for over hundre år siden. Og da med teglstein og kalkmørtel som bindingsmateriale.
Bybranner
Med skogen tett innpå oss, har det alltid vært naturlig å bruke tre som bygningsmateriale her til lands, men etter å ha erfart flere store bybranner ble naturlig nok aktuelt også med en noe mer utstrakt bruk av ikke-brennbare materialer, i alle fall mellom de ulike bygningene. Mange av bygårdene hadde både smier og verksteder i bakgårdene, det var stor aktivitet, og sjansen for at ting kunne antennes var absolutt til stede. Mye av de samme brannmursteknikkene finner vi ifølge Viggo Ballo også eksempler på i byer sørover i Europa.
Ikke minst er samspillet mellom mur og tre av stor betydning, og igjen nokså spesielt for trehusbyen Levanger. Levanger by er bygd på en ganske så stabil sandgrunn, men har mange tømmerhus som i seg selv er levende nok og som følgelig beveger seg.
Rivingen vel så viktig
Murveggen som Ballo er i ferd med å restaurere nå, hører egentlig ikke til Emilies hus, men nabobygningen i nr 42. Veggen har stått i over hundre år, men har begynt å bevege seg såpass mye at den var i ferd med å bli noe farlig. Nå plukkes den ned, og mures opp igjen på samme vis som originalen. Ved hjelp av kalkmørtel. Mureren synes det er fornuftig at den gamle brannmuren restaureres ved hjelp av opprinnelige materialer, og det er ifølge ham som å bruke klær som passer til kroppen. Dessuten er det ikke bare oppbyggingsarbeidet som er avgjørende. Fagarbeideren er nøye når han plukker bort eksisterende materialer.
Veggen forteller mye
–Rivingsfasen er vel så viktig. Det er da vi ser hvordan vi skal gjøre det når den skal settes sammen igjen etterpå, forklarer Viggo Ballo. Han mener det ligger massevis av bygningshistorie bare av å lese veggen. Den forteller mye
–Kalkmørtel er noe svakere enn sementmørtel, men har likevel den fordelen at den tåler å bevege seg mer. Den føyer seg etter veggens bevegelsesmønster, uten at den revner, forklarer den erfarne murermesteren. Alt behøver nemlig ikke bygges etter «norsk standard», som ifølge Ballo er bygningsfagets «bibel» i dag.
Håndverksdialekter
Da de eldste trehusene i Levanger ble satt opp, var de på mange måter preget av lokale råvarer. Man dro ikke lenger enn nødvendig for å få tak i verken tegl, kalk eller treverk. Det fantes tilbydere i nærheten.
–Dermed snakker vi gjerne også om håndverksdialekter. Hva treverket angår, handlet det gjerne om lokal økologi. For øvrig var det også en faktor hvor de som bygde hadde fått sin påvirkning fra, forteller Viggo Ballo. Kalkmørtelens utbredelse i Norge ser vi gode eksempler på fra 1100-tallet da mange av de store kirkebygningene ble reist.
–Så ble den brukt til et godt stykke inn i 1900-tallet, før sementmørtelen som vi kjenner i dag etter hvert tok over hegemoniet.
Lærer ikke å sykle fra bok
Til arbeidet i Sjøgata har Viggo Ballo invitert med seg to elever fra videregående, hvor Lorents Hilmar Munkeby altså er den ene. Ballo vil gjerne formidle kunnskapen om de gamle håndverksteknikkene. Muring med kalkmørtel, for eksempel, er ikke noe som inngår i den ordinære fagplanen i dag. Kunnskapen svinner, både hos huseiere, fagfolk og ikke minst også myndighetene.
–Da må du gå andre veier. For du lærer best ved å stå attmed en som kan det, bemerker han. Å bli god til dette er ikke noe du bare leser deg til gjennom en tegning eller ei oppskrift. Det må praktiseres. Du lærer deg ikke å sykle gjennom ei bok heller, illustrerer han.
Kunnskapen svinner
Kunnskapen om materialer og materialenes egenskaper var ifølge Ballo vel så sterk i tidligere tider, om ikke enda bedre enn hva som er tilfellet i dagens samfunn. Bygningsarbeidere har i økende grad blitt montører, mener den erfarne mureren. For egen del er han sikker på at voksende kunnskap om materialer i sin tur har gjort ham til en bedre murer.
Ballo peker på industrialiseringen som årsak til at fagkompetansen i dag har endret kurs.
–Kunnskapen er flyttet fra byggeplassen til fabrikken, og på mange måter har makta dermed også skiftet sted. Det er ikke gunstig for faget, påpeker han.