En dag kastet bort på andre, er ikke bortkastet for en selv, sa Charles Dickens. Et slikt syn deler nok Kristin Hestmann Vinjerui (35). Helt siden hun var ferdig med videregående skole har hun brukt store deler av livet sitt på å hjelpe andre, både her og der. Nå har Kristin gjort levangsbygg av seg, og her har hun siden 2011 vært en betydelig bidragsyter på flere fronter: Som turnuslege på Sykehuset Levanger, folkehelse-forsker ved HUNT, medlem i Levanger Unge Sanitetsforening, og – ikke minst – som leder av den veldedige organisasjonen Bright Future Projects – Norway. Der sørger hun for at en barnehage i Ghana får sårt tiltrengte midler, gjennom donasjoner her i Norge.

–Ja, jeg liker å hjelpe folk. Jeg føler jeg får mye igjen for det selv, også, forteller Kristin til Innherred.

–Akkurat nå har jeg vært litt prega av en småbarnsperiode, så jeg har ikke fått til å være så aktiv i sanitetsforeningen enda. Jeg varmer opp som støttemedlem nå, legger hun til.

Tegnspråk og tøybleier

Kristin er opprinnelig fra Rauland, et lite tettsted i Telemark. Hun snøret sekken og dro nordover til Trøndelag da hun skulle begynne på medisinstudier ved NTNU i 2004, og dermed ble Trondheim hennes nye hjemby. Der fant hun også kjærligheten, i Lars Saxhaug. Begge er nå utdannede leger, og begge fikk turnusplass ved Sykehuset Levanger. Og slik var det, at Kristin kom til Levanger i 2011. Riktignok har hun flyttet litt imellom trønderhovedstaden og trehusbyen, men totalt har Kristin fire år som levangsbygg å skryte av.

Nå bor hun, Lars og datteren Sine (1) på Momarka. Han jobber som lege på sykehuset, mens hun er HUNT-forsker.

–Siden jeg samler inn data gjennom HUNT her i området vil jeg bare få frem hvor takknemlig jeg er for alle som bidrar, bemerker Kristin.

I tillegg er begge to doktorgradsstipendiater. Et ganske oppegående par, med andre ord. Sett bort fra jobb, familie og veldedighet, har Kristin to interesser som er såpass spesielle at de bør nevnes: Tøybleier og tegnspråk for barn!

–Etter insprasjon fra tida i Ghana, har Sine gått på do selv siden hun var fem-seks uker, og når hun bruker tøybleier slipper vi så mye kast. Gjennom stipendiatet skal jeg til Australia for en god stund, og da må hun være med barn som ikke snakker språket hennes. Så da bør hun lære litt tegnspråk, sånn at hun kan kommunisere med resten av barna, forklarer Kristin. Hun lærer seg tegnspråket selv på nettet, og lærer det så videre til Sine.

Hvilket inntrykk hadde du av Innherred før du kom hit?

–Jeg hadde jo hørt om «trivelige Trøndelag» før jeg studerte i Trondheim, og det stemte jo. Det inntrykket ble enda mer forsterket da jeg kom hit, og er printa inn ganske tydelig nå. I Trondheim hadde jeg jo en del studievenner fra Nord-Trøndelag, og de var også veldig trivelige. I tillegg hadde jeg hørt at sykehuset på Levanger var en populær turnusplass, og det var egentlig det som dro meg hitover.

Hva gjør Innherred unikt?

–Jeg synes Levanger er passe stort og passe lite samtidig. Det er mange ting å bli underholdt av her. Du har Trønderhallen, biblioteket, galleri ... i tillegg til fin variasjon av sjø og fjell, landbruk og industri.

Hva mangler Innherred?

–Det som måtte mangle, mangler fordi vi ikke vet at den fins enda. Vi må i så fall prøve å lete etter det.

Hva er en typisk innherredsbygg?

–Da må jeg gjenta det med trivelig. Det er kanskje en klisjé, men. Og jeg har bare vært borti gode arbeidsmiljøer, både her på forskningssenteret og på sykehuset. De fleste jeg har jobbet med har vært inspirerende og positive folk!

Har du blitt en ekte innherredsbygg?

–He he, jeg tror ikke du kan si det, enda. Jeg trives godt, men jeg har nok fortsatt med meg identiteten som raulending.

Du har holdt på dialekten?

–Ja, jeg har nok det. Jeg prøver i hvert fall å holde på dialekten mi, men man blir jo litt påvirket. Det får jeg i hvert fall høre når jeg er hjemme. Men jeg må prøve å bruke andre spørreord her enn hjemme. Der sier hvis «hørr» for hvor, «høtt» for hva og «høffør» for hvorfor, så det tror jeg ikke folk hadde skjønt mye av her.