Ramdahl er oppvokst på Ørmelen i Verdal sammen med mamma, pappa og fire halvsøsken. I ungdomsalderen begynte hun først på helse- og sosialfag på Verdal videregående skole, men da hennes daværende kjæreste flyttet til Trondheim i 2009 ble hun like gjerne med dit.

Skummelt

Ramdahl hadde alltid hatt lyst til å jobbe med mennesker i ulike aldersgrupper, i tillegg til at ønsket om å være med å glede andre var stort. Derfor valgte hun å gå helsefagarbeider på Byåsen videregående under oppholdet i Trondheim.

Som 16-åring er det ikke bare bare å flytte vekk fra familien så tidlig, og Ramdahl innrømmer at det var litt skummelt.

–Det var tøft med tanke på at jeg var så ung, men samtidig var det jo bare en kort togtur hjem hvis det var noe. Dessuten gikk det ikke lang tid før jeg ble glad i byen og jeg fikk mange bekjentskaper der, sier hun.

Lærling i Rørvik

Etter et år i Trondheim gikk turen nordover igjen, nærmere bestemt til Rørvik.

–Barndomsvenninna mi flyttet fra Verdal og til Rørvik da hun var fem år gammel, og vi hadde alltid snakket om at vi skulle bo sammen en gang. Derfor valgte jeg å flytte til Rørvik og ta lærlingtiden min som helsefagarbeider der, sier Ramdahl.

Etter å ha bodd i Rørvik i to og et halvt år ville Ramdahl prøve noe nytt og hadde lyst til å flytte til en større plass. Reisen gikk til tigerstaden Oslo.

–Rørvik var veldig lite og det var litt begrenset med ting å gjøre på fritiden. Trondheim hadde jeg jo allerede bodd i, og siden den ene broren min og hans familie bodde på Skedsmokorset, ga det meg en mulighet til å treffe dem mer, sier hun.

Ble forelsket

25-åringen fant raskt ut at hun trivdes i storbyen, både med hennes nye venner i kollektivet på St. Hanshaugen og i jobben som helsefagarbeider.

–Jeg ble veldig glad i Oslo. Det er alltid noe som skjer, mange spisesteder og arrangementer. I tillegg elsker jeg alle parkene her, sier hun.

Ramdahl fikk nok en grunn til å holde seg i Oslo da hun for to år siden møtte Petter fra Bærum, som etter hvert ble hennes nye kjæreste.

De bor i dag sammen i en leilighet i Holmenkollen med hunden Danny og Ramdahl jobber nå som helsefagarbeider på Holmenkollen dagsenter og boliger.

–Vi trives veldig godt her. Det er nært jobb og vi har et fint turterreng til Danny rett utenfor døra. Det er også stille og fredelig, samtidig som det bare er å ta t-banen til sentrum hvis man har lyst til å finne på noe, sier hun.

Hva savner du fra Verdal?

–Jeg savner spesielt mamma og pappa, i tillegg til vennene mine som jeg så gjerne skulle ha sett litt oftere.

Hva savner du minst?

–At det er få ting å gjøre på fritiden, i tillegg til at plassen i seg selv er liten. Det er ganske få steder å dra til hvis man skal finne på noe med en vennegjeng, inkludert spiseplasser, selv om Siciliana er en av mine favorittrestauranter.

Hvordan holder du deg oppdatert på det som skjer i Verdal?

–Gjennom familie, venner og sosiale medier.

Ditt beste minne fra Verdal?

–Det å være med på Spelet om Heilag Olav er blant de beste minnene jeg har fra Verdal. Det er alltid artig å treffe igjen de som har vært med tidligere, i tillegg til å bli kjent med nye folk. Et annet minne jeg husker godt er fra tiden i 6.- og 7.-klasse. Vi ble flyttet til AMO-senteret da skolen brant og var to klasser med tre faste lærere. Vi fikk veldig god læring, i tillegg til litt frie tøyler i fritimer og friminutt. Da var det artig å løpe rundt i skogen og spille kanonball i kjelleren på senteret.

Hva skal til for at du bosetter deg i Verdal?

–Det blir nok ikke med det første. I så fall må det være at både jeg og samboeren min Petter får oss en veldig god jobb i Verdal.