Du tror det ikke før du får se det, men Kjartan Bergslid (51) kan også være stille. En hel uke, om så skulle være.

–Er det greit at jeg tar opp lyd?

Sognepresten bøyer seg ned, og med fem centimeters klaring til opptakeren som ligger på bordet roper han til lydmåleren vrenger seg i den røde sonen.

–Jesus lever, dere. Jesus lever!

Så ler han både høyt og hjertelig. Det er slik han er, presten som tok Levanger med storm da han kom seilende nordfra med Hurtigruta i 2004. Snart 14 år senere har han satt ny personlig rekord. Ingen steder i geografien har klart å holde lenger på Kjartan enn nettopp Levanger. Men nå er det punktum også her. 51-åringen har sagt opp stillingen sin som sogneprest. Mange vil helt sikkert si dessverre. På nyåret begynner han i tilsvarende jobb i Hoeggen kirke i Trondheim.

–Hva vil du si til dem som er lei seg for at du drar?

–Jeg husker veldig godt hvordan det var for meg å begynne som prest i Levanger. Da var det veldig mange som snakket om hvor fantastisk min forgjenger var. Jeg tenker at det å få en ny prest for et lokalsamfunn definitivt er en endring som gir nye muligheter. For det er ganske sikkert at den nye presten som kommer hit har sine styrker og svakheter, akkurat som meg, og kommer til å pumpe noe nytt inn i lokalsamfunnet og menigheten. Så lærte jeg et udødelig visdomsord i Finnmark, der folk flyttet ganske ofte. Noe en kar sa til meg en gang vi sto og deppet etter at noen hadde flyttet.

Kjartan slår over på finnmarksdialekt: «Ska æ fortæll dæ ein ting, Kjartan. Alle de uunnværlige, dæm ligg her ute på kirkegården.»

8. mars 2004 blir Kjartan Bergslid møtt med nystekte vafler på prestegården på Bruborg, servert av daværende prost Per Halstein Nielsen. Den nye sognepresten hadde reist sørover med Hurtigruta etter flere år i Finnmark.

–Som verdens nordligste kapellan. Ved Nordkapp.

Sognepresten har det i blodet. Det gjelder både profesjonen og flyttingen.

–Jeg er presteunge. Så følg med: Jeg bodde i Trondheim fra jeg var 0 til 4 år. I Namsos fra jeg var 4 til 8. Rindal i Nordmøre fra jeg var 8 til 16. Så gikk jeg folkehøgskole i Børsa, og videregående i Trondheim. Vil du ha resten? Sannheten ar at jeg aldri har bodd noe sted i hele mitt liv like lenge som jeg har bodd i Levanger. Det er personlig rekord. Med god margin.

–Føler du deg som levangsbygg nå?

–Jeg føler meg hjemme i Levanger. Absolutt. Om jeg føler meg som levangsbygg. Det er vanskelig å svare på. Jeg føler at her i Levanger har familien Bergslid hatt det godt, og da snakker jeg på vegne av alle fire.

Flyttingen til Trondheim har sine grunner.

–For det første så hadde vi lovt ungene våre at de skulle slippe å flytte mens de gikk i grunnskolen. Samtidig begynte både jeg og kona mi, Martha, å føle behov for nye utfordringer. Det handler nok litt om personlighet også. Hvis jeg blir for lenge i samme sett med oppgaver, blir jeg sur. Ingen vil ha en sur sogneprest.

–Blir du sur hvis vi bruker «den ville presten» i tittelen? Jeg mener det positivt, du er en energisk mann. Trives i villmarka.

–Nei, det blir jeg ikke.

Familien Bergslid har kjøpt seg et hus i Ugla. I et realt snøhull.

–Ja, det vet vi, men vi er glad i vinter, svarer Kjartan til dem som synes snøskuffa er et strev. Han er også glad for nærheten til de mange utfartsmulighetene i Bymarka. Presten er svoren friluftsmann.

–Fra hvor henter du energi?

I stillhetens uke på retreatsenteret i Østerdalen setter han seg selv på lading.

–En veldig viktig bensinstasjon i livet mitt, men når jeg forteller om det, er det mange som reagerer. «Klarer du å være stille da? Ei hel uke, det nekter jeg å tro.»

Sognepresten ler ofte, og gjør det også nå. Han kjenner seg igjen i beskrivelsen utadvendt, og skjønner veldig godt hvorfor folk lurer.

–Klarer du å være stille?

–Ja, det gjør jeg faktisk. Men responsen som nevnt, den får jeg utrolig ofte.

–Det finnes jo en hel del som vil påstå de har mye energi, men som ikke tror på Jesus?

–Ja. Og du spurte hva som var energikilden min. Det svarte jeg på.

–I yrket som prest møter du ofte mennesker i sorg. Hvordan takler du det?

–Som en veldig meningsfull del av jobben. Jeg opplever at når jeg møter folk som har sorg, så har jeg som prest og som representant for kirka et budskap som faktisk har noe å gi til folk som er så langt nede som det går an å komme. Det er ikke bestandig man klarer å legge av seg det man har opplevd på jobb når man kommer hjem. Men for meg så har ikke det vært noe problem som gjør at jeg har ...

–Mistet nattesøvnen?

–Jeg har mistet nattesøvnen av og til, men ikke i lengre perioder. Samtidig er det slik at en prest i Den norske kirke, i et lokalsamfunn som Levanger, har ei helt utrolig stor kontaktflate. Jeg møter folk i alle aldre. Jeg møter folk i sorg, jeg møter folk i deres aller største gledesstunder. Jeg bruker veldig mye av tiden min til samtale om livet med mange mennesker i lokalsamfunnet. Presten har et voldsomt spenn i situasjoner og møter med folk. Det er utrolig spennende.

–Å vite hva vi skal si til mennesker med sorg kan for mange være vanskelig. Hvordan vet presten det?

–Jeg tror ikke det går an å lære på en skolebenk hvordan du skal møte folk i sorg. Men det er samtidig slik at det hjelper med erfaring. Når du har holdt på med dette noen år, så blir du ikke lenger så redd for møtene. Jeg synes ikke det er vanskelig å vite hva jeg skal si, men likevel, det er ofte vanskelig å vite hva jeg skal si om Gud.

–Kanskje spesielt når et menneske dør av andre grunner en alderdom, når en ungdom som mister livet?

–Ja. Det er meningsløst. Å være i situasjoner sammen med folk som opplever en meningsløs død er krevende. Det er også krevende å skulle si noe om en allmektig Gud i en sånn situasjon.

–Noen lever tilsynelatende i bunnløs elendighet. Likevel kan trua være så sterk at de mener alt hviler i skjebnen til Gud. Hvem, og hvorfor skal det sitte noen og fordele livsgledene?

–Jeg tror ikke det finnes en mening med alt. Nettopp det er utfordringen til mennesker som trur på kristendommens gud, at det er faktisk ikke er sånn at vi kan si at Gud har en mening med alt som skjer. Det tror jeg ikke han har. Jeg tror det er en falsk trøst når noen sier til folk i sorg at «ja, ja, det er vel ei mening med det». At det er en Gud som står bak og styrer det hele dersom et barn blir overkjørt av en bil, det tror jeg ikke. Jeg vil gå sterkt imot dem som prøver å få de sørgende til å tro at det finnes en mening med sånt.

–Jeg tror likevel at uansett hvor langt nede du er, så kan Gud hjelpe deg opp .

–Hvordan opplever du å diskutere med folk som ikke tror? Blir du oppgitt?

–Nei. Jeg synes at diskusjoner som er åpne, der samtaler med folk som demonstrerer at de tror på noe, men samtidig er villig til å lytte, alltid er gode samtaler.

–Religioner kan være vidt forskjellige. Er det for eksempel slik at du som Kirkens mann mener at muslimene tar feil? For noen blir vel skuffet når vi kommer til veis ende, og får fasiten?

–Dette er språk jeg ikke vil bruke overhode. Fordi det ikke åpner for dialog. Levanger, som er et relativt lite sted, har hele åtte kirkesamfunn og flere trossamfunn. Hvis jeg skal si til noen av dem at det er jeg som har rett og de andre som tar feil, så skaper det ingenting annet enn splid og uenighet. En kjempeviktig egenskap når du lever i et mangfoldig flerkulturelt samfunn er at du er nødt til å være ydmyk for andres oppfatning av livet og verden og Gud.

–Du blir kanskje ikke brubyggeren Kjartan av å hevde andre tar feil, men kan du skjønne at folk tenker tanken?

–Ja. Men det er en for enkel tankegang.

–Kan alle ha rett da?

–Jeg innser at det som jeg ser av virkeligheten, og av Gud, ikke trenger å være hele sannheten og virkeligheten. Grunnsynet mitt er at Gud alltid er større enn det mine tanker og mine ord rommer. Derfor må jeg også være ydmyk for at andre mennesker har andre livserfaringer enn det jeg har.

–Tror du på et liv etter døden?

–Hvis jeg skal svare enkelt, ja, jeg tror på et liv etter døden. Men det er mange ganger også vanskelig å tro på det. Selv for en sogneprest. Det sanneste er kanskje å si det på den måten at jeg håper på et liv etter døden.

–Er det gjerninger eller tro som er avgjørende for himmel eller helvete? Ta for eksempel en god person som ikke tror, og en dårlig person som tror. Hvem er det som får det beste livet etter døden?

–Som jeg tolker virkeligheten, tror jeg ikke at det som skal skje på den andre siden av døden er avhengig av hva du har gjort eller ikke har gjort på denne siden. I så fall tror jeg de fleste av oss ligger tynt an. Helt sentralt i min tolkning av Gud og virkeligheten er at Gud gir av sine gaver til dem som har fortjent det og til dem som ikke har fortjent det. På det som på kirkespråket kalles nåde. Det vi får av Gud er ikke fordi vi har fortjent det, men fordi vi er elsket av Gud. Et kjempeviktig prinsipp i den lutherske trua.

–Vil ikke noen da oppfatte Gud som maktbegjærlig?

–Mennesker har utrolig mange ulike bilder av Gud. Jeg tror mange ser ham som en streng og hard dommer, men det er igjen litt avhengig av hvilke fortellinger vi får høre, særlig i oppveksten. Det er ikke mitt bilde av Gud. Hvis jeg skal beskrive ham, er Gud sin greie at han skaper liv. Også der det er død. Der har Gud spisskompetanse. Samtidig har jeg veldig vanskelig for å tro på noen Gud som beskytter oss mennesker. Jeg blir aldri oppbygd av historier om englevakt. Jeg tror ikke på englevakt.

–Flaks eller uflaks?

–Ja.

Tru er selvsagt en sentral del i Kjartan Bergslids yrkesprofesjon, men ikke bare der. Han tror også på seier for Liverpool, og minner oss om at laget har formidable 15-1 på sine tre siste kamper. I alle fall når dette intervjuet ble gjort. Videre har han trua på at den neste toppturen med sønnen alltid topper den forrige.

–Hver sommer går vi i fjellet i Trollheimen med telt og ryggsekk. Vi jakter topper. Gjerne i stiv kuling og snø den ene dagen og tjue grader og skyfri himmel den neste. Du tror sikkert jeg overdriver, men jeg gjør ikke det, skjønner du.

Så viser han fram dokumentasjonen. Bilder fra fjorårets tur. Og ja, snø og sol med bare noen timers mellomrom.

–En ubeskrivelig opplevelse. Å kunne dra på slike turer med gutten, helt fantastisk. Pur og uforfalsket lykke.