Vi hørtes sikkert ut som to «gamliser» Michael Eklo og jeg – da han pratet om oppveksten midt i trehusbyen. Vi er omtrent jevngamle. Han er født i 1962. Det begynner også å bli noen år siden han forlot hjembyen.
Etter litt fram og tilbake om hva han skulle bli, så ble det Ås og studier i naturforvaltning.
Sommeren 1989 var han ferdig, og da ble det 4,5 måneder på loffen i Asia sammen med to studiekamerater.
–Da sendte jeg faktisk reisebrev til lokalavisa, så det er ikke bare min far som er bidragsyter, humrer sønnen.
Etter et halvår i Levanger, så søkte han og fikk jobb i Molde. Først som lærer ved landbruksskolen der, men et liv bak kateteret fristet ikke så mye.
Et år senere skiftet han derfor bransje, og begynte hos Fylkesmannen i Møre og Romsdal sin miljøvernavdeling.
Der ble Michael i 15 år før veien gikk videre til Statens Naturoppsyn, hvor han fortsatt er den dag. Der jobber han blant annet med tilsyn av verneområder. Han er en av seks ansatte i fylket, men den eneste i Molde.
–Jeg har faktisk kontor på brannstasjonen i byen, men det går helt fint.
Han kan fortelle at mye av jobben er å være ute i naturen, og at det kan bli utendørskontor fra tidlig vår til bortimot juletider i tre til fire av arbeidsukas dager.
Men det passer den naturglade 55-åringen godt. Med vorsteheren Jessi som sporhund blir det også mange turer ut i naturen på fritiden, og da gjerne med rypebørsa i skulderreima.
Michael og familien bor fem kilometer utenfor sentrum av rosenes by. Han møtte for øvrig fru Anne Grete etter at han kom til byen, og sammen har de fire barn i alderen 19 til 25 år.
Hva savner du mest fra Levanger?
–En gang trønder, alltid trønder. Jeg savner det gode trønderlynnet. Levanger er også en perle ved fjorden. Det bør dere virkelig sette pris på dere som bor der.
Hva savner du minst?
–Nei, hva skulle det være? Jeg har et patriotisk syn på Levanger. Det var definitivt ingen mistrivsel som gjorde at jeg flyttet. Men hvis jeg skal nevne en ting i dag, så burde man bli flinkere til å koste gatene om vinteren på grunn av alt støvet. Det får de til i Molde, så da burde og så Levanger fikset den biffen.
Har du noen gode minner fra Levanger?
–Å, det er en masse. Jeg vokste opp midt i Kirkegata. Fantastisk tid med mindre biltrafikk og vi var bokstavelig talt over alt. Under bryggene, på Lakseberget og badet. På vinteren brukte vi spark når vi fartet rundt. Noe slikt er vel nesten ikke å se i dag? Og så husker jeg alle originalene i bybildet. En av dem var Granlund. Han kjørte rundt med hest og vogn og fraktet varer til butikker og bedrifter. Vi fikk sitte på med han fra tid til annen, og det var stas for oss barna.
Hvordan holder du deg oppdatert på det som skjer?
–Jeg har jo en aktiv far fortsatt selv om han snart blir 91 år, så via han blir jeg holdt godt informert om det som rører seg. Så er jeg fra tid til annen inn og sjekker nettavisene. Det blir fort også fire turer til Trøndelag i løpet av et år. Vi har stort sett vært på hytta på Ytternesset 14 dager hver sommer helt siden førstemann ble født. Barna har trivdes godt med sommerferier i Levanger.
Hva skal til for at du flytter tilbake?
- Da vil nok kona ha et ord med i laget, antar jeg. Hun er fra Volda, så du kan si på en måte at vi har bosatt oss litt midt imellom – som et kompromiss. Med fire barn som er vokst opp her, så er det nok her som er hjemme for oss nå, men på fotballbanen er det Rosenborg som gjelder fortsatt. For som jeg sa i stad: En gang trønder – alltid trønder. Det får man ikke snudd på, uansett hvor lenge man har bodd borte.