Men før vi klatrer 150 meter opp på sørvestsiden av Fløyfjellet utenfor Svolvær, tar vi turen til langt tryggere omgivelser i Fylkets hus i Steinkjer. Tomas Iver Hallem er på spranget inn i et politisk ukjent terreng. Fra å ha kjempet for et fortsatt Nord-Trøndelag, er han nå klar for å tale trøndernes sak. 1.01.2018 samles Trøndelag til ett fylke. Det skal skapes historie.

Makta flyttes

Vi loses gjennom sikkerhetsanordningen i etasjefløyen 2B av fylkesråd Hallem. Her har han hatt kontor, de siste årene som fylkesråd for samferdsel.

– Vemodig å flytte?

Tomas er ikke den som «selger julosten sin, som de sier i Verdal når det kommer til det å forsnakke seg. I stedet for å uffe og akke seg over forflytning av politisk makt, kommer i stedet en utgreiing om det siste år som fylkesråd.

– Det har vært artig å få på plass tidenes vegsatsing i Nord-Trøndelag, sier Hallem.

Tilbake til selve spørsmålet svarer han diplomatisk at han tar jobben i Trondheim «som en utfordring».

Fylkets hus har vært et politisk tyngdepunkt der nordtrønderne har kunnet skult mot sør og føre arven fra Olve på Egge videre. Kontoret er ryddet. Bare et maleri med motiv fra Borgenfjorden henger igjen. Det er tvilsomt om akkurat det blir med videre lenger sør. Teoretisk sett kan det det, for vi snakker om et felles trøndersk bo.

Hallem trer altså inn i stillingen som varaordfører i det sammenslåtte Trøndelag. Han blir med på flyttelasset til Trondheim og Erling Skakkes gate. Der skal det politiske Trøndelag ha sete, mens administrasjonen skal virke fra Steinkjer. Det politiske Trøndelag skal nå forsøke å finne en felles stemme, som de prøvde de gangene det det ble kalt inn til Frostating. Det gamle Trøndelag, der trøndernes lov skulle gjelde, ble splittet i to i 1804. Det var da myndighetene i København valgte å dele det store Trondhjems amt i to. De nye amtene fikk navnene Søndre Trondhjems amt og Nordre Trondhjems amt. Fra 1919 fikk de dagens navn, Sør-Trøndelag fylke og Nord-Trøndelag fylke.

– Vi har fått et mandat fra det nye fylkestinget på at vi skal bygge opp den politiske strukturen. Det blir spennende å bygge opp det nye politiske systemet i lag sammen med folk som en ikke kjenner så godt. Men det å bli kjent med nye mennesker er bestandig spennende.

Kompaniets beste

Tomas Iver Hallem er korrekt antrukket, med svart dress, ditto sko og lysblå-hvit, rutet skjorte. På jakkekragen har han to pins; en som forteller om tilhørigheten til Senterpartiet, det andre er fylkesvåpenet. Olavskorset, det samme som Nord-Trøndelag har hatt og som nå blir Trøndelags.

Den påtroppende varaordføreren er 1.90 på strømpelesten og rager med det over de fleste politiske kolleger. Hallem kunne saktens vært en staselig høvding i norrøn tid, den gangen trønderne blotet og motsatte seg ladejarlens luner og påfunn.

Hallem kunne med sin fysikk og evner også gjort militær karriere. Han er utdannet Infanterilagfører fra Heimevernet, og under førstegangstjenesten i Harstad ble han «kompaniets beste soldat».

– Jeg synes det var utrolig artig å være i heimevernet i Harstad under førstegangstjenesten. Senere har jeg tatt troppssjefskurs i Heimevernet. Under heimevernsøvelser på Innherred, har jeg vært nestkommanderende for innsatsstyrken som har hatt som oppgave å passe på infrastruktur og trene på geriljakrig.

– Du tenkte aldri på en militær karriere?

– Ja, det var et veiskille da jeg var ferdig i Harstad. Kompanisjefen anbefalte meg å gå videre i forsvaret. Men da hadde jeg bestemt meg for å ta agronomutdannelse og bli gårdbruker. Men situasjonen kunne lett endt annerledes, dersom det hadde vært andre forutsetninger. Du bli trigget av en gruppefølelse i militæret, men det ble ikke Afghanistan for meg. Jeg skullebegynne på Mære Landbruksskole. Det hadde jeg allerede bestemt meg for.

Akkurat den beslutningen var heller ikke spontan. Det lå i kortene at Tomas Iver kunne bli den som tok over slektsgården til far Roar Hallem i Sør-Fikse i Leksdalen. Som forpakter av en gård i Ness fikk han forut for gårdsovertakelsen vist at han dugde som melkebonde.

Tumlet rundt i grisefjøset

Men år før der igjen var det gode barne- og ungdomsår i samme bygd.

- Far var byggmester, og han bygde familiens hus på ei fradelt tomt til hjemgården til min mor, Kristine Bjørken. De flyttet inn der det året jeg ble født, i 1975.

Det var kort vei, et par hundre meter, til onkel Halvor som drev med griser på Bjørken gård. Allerede som fem-seksåring var Tomas med i grisefjøset og hjalp til.

– Jeg syntes det var artig og interessant.

Han minnes ellers en barnegjeng som hadde de aller beste forhold til aktiv lek og aktiviteter. Flokken bestod av den eldre søstera Nina Katrine, den yngre broren Erlend, tre søskenbarn på Bjørken gård og nabogutten Anders.

- Vi fikk utfolde oss i vedhogging og aktiviteter i naturen og hadde det kjempefint. Om sommeren var det fotball, om høsten var det stats å få være med på elgjakt og vinters tid var det skiaktiviteter. Vi bygde hoppbakker og var med på klubbmesterskap på ski. Etter hvert ble det alpint i Sandslia og skiskyting. Jeg likte skiskyting for det ga også trening i det å håndtere våpen med tanke på jaktinteressen, og jeg fikk god fysisk trening. Ja, jeg har faktisk stilt på et hovedlandsrenn.

– Hvordan gikk det?

– Jeg var moderat dårlig, men gjennom skiskyting fikk jeg fysisk trening. I tillegg til å bruke kroppen var det god skytetrening.

Råner og sveiser

Om det gikk så som så med skiskyting på landsnivå, avtegner det seg likevel et bilde av en kjernesunn ungdom med «klart hode, varmt hjerte, flinke hender og god helse». Det nærmeste vi kommer en liten sprekk i glansbildet er innrømmelsen av en fortid som råner, i den grad det kan brukes negativt.

– Ja, i ungdomstiden hadde jeg rånerbil, men jeg gjorde ikke noe «gæli».

– Hva slags bil?

– Opel B-Ascona. Jeg har kjørt mine mil i Verdal sentrum med den. Alle ungdommer var ut i sentrum på den tida, og det var fester i Vinne og Ulvilla. Det var en helt annen kultur, på tidlig 90-tall og gjennom nittiårene. Det var en ungdomsgenerasjon som på mange måter hadde frie tøyler og som endte opp med at en del slet ganske hardt.

Tomas Iver Hallem var på sin side målrettet samtidig som de kjørte opp og ned Jernbanegata eller hvor han nå tok veien sammen med bestekompis og søskenbarn Håvard.

– Jeg bestemte meg for å ta fagbrev, maskin og mek. Vi var en kameratgjeng som forstod at skulle vi få lærlingeplass måtte vi ha null fravær på skolen. Flere av oss som tok grunnkurset VG1 hadde null dager og null timer i fravær. Vi hadde helt greie karakterer, og vi fikk alle lærlingekontrakter.

Tomas Ivers CV forteller om ansettelse ved Aker Verdal.

– Det var utrolig lærerikt å komme inn i de voksnes rekker i produksjonen på Aker, og få erfaringen hvordan man må prestere i gruppe for å få et godt produkt. Stålunderstellet til Heidrun har jeg vært med og sveiset noen strenger på. Plattformen har vært med å og gi relativt bra verdiskapning for kongeriket Norge …

– Det er kanskje der du har vært med og bidratt mest?

– He, he, he, he …

Fylkesråden ler så han rister i et intervju som ellers har gått i svært så beherskede former. Tomas Iver Hallem tar seg inn igjen og forteller at karrieren som sveiser fikk en ganske så brå slutt. Det kom en downperiode i oljebransjen. Det ble en runde med oppsigelser på verftet og læringene slet med å få fast ansettelse.

– For min del ble jeg såpass usikker på hvor sikkert dette yrket var. Samtidig tegnet det seg et bilde av at jeg skulle ta over slektsgården, så etter militæret var det rette tidspunkt til å få seg ei agronomutdannelse. Jeg begynte på Mære. Jeg hadde fått lyst til å drive gård, noe som hadde vært der siden barndommen.

Anne Enger tente gnisten

Midt opp i denne perioden var det en opphetet EU-debatt.

– Jeg var veldig sikker på at det var rett å si Nei til EU. Det ble en politisk drivkraft for meg.

Tomas Iver Hallem var allerede medlem i Senterungdommen. Og fra heimen var han vant til politiske diskusjoner i familieselskaper.

– Jeg hadde slektninger som var aktiv i politikken, og den politiske grunnplanken var der før. Men etter ungdomstiden fikk jeg en bevisstgjøring med EU-valget. Det ble krystallklart at det var to forskjellige retninger for landet. Med Anne Enger som EU-motstandens dronning ble det tent en politisk gnist. Hun var stjerna på den tiden og var et tydelig motbilde i den politiske dagsorden.

EU-valget i 1994 fikk også ringvirkninger på lokalvalget i Verdal året etter. Senterpartiet gjorde et brakvalg og fikk inn hele 14 representanter, som var ny rekord. Flere fra Senterungdommen, som hadde stått på usikker plass, ble nå kastet inn i lokalpolitikken. En av dem var 20 år gamle Tomas Ivar Hallem.

– I perioden hadde vi Knut Steinsli som ordfører og Atle Vikan som gruppeleder. Vi var flere som gikk i læra hos dem. Jeg lærte utrolig mye grunnleggende lokalpolitikk av Atle Vikan i den perioden. Det var en god skole å gå, og Verdal Senterparti hadde et veldig godt miljø. Det var raust og inkluderende, der kunnskapsdeling sto høyt i måten kollegiet ble utviklet på.

Ved siden av Bjørn

Tomas Iver må utvilsomt ha vært en god politisk elev i de førtes årene han satte seg inn i lokalpolitikken. I valget høsten 2003 stod han øverst på lista til kommunevalget, og det endte med at han ble varaordfører ved siden av ordfører Bjørn Iversen.

– Når skjønte at politikken ble din karrierevei?

– Det skjedde gradvis. Politikken er sånn at den også gir noen muligheter. Og da kan du velge å si ja eller nei. Når jeg blir spurt om du vil bidra til partiet, går jeg noen runder med meg selv. I de fleste tilfeller har jeg sagt ja. Det har brakt meg til nye roller i partiet og gitt meg muligheter til å være med å påvirke den nordtrønderske, og etter hvert nå den trønderske politikken.

– Hva er du mest stolt av å ha vært med å få gjennomføre?

– Jeg vil ikke si stolt, men det er ett prosjekt der mitt bidrag har hatt en betydning. Det var etableringen av Verdal Motorsportsenter på Kvernmo. Prosjektet var sterkt villet fra meg personlig. Jeg så at det manglet totalt et slikt tilbud for motorinteressert ungdom. Motorsenteret var et av de prosjektene jeg arbeidet med etter at jeg ble varaordfører. Vi fikk en kobling av representanter fra næringsliv, motormiljø og kommunen som var avhengig av hverandre for å lykkes. Det var et artig teamarbeid å være med på, sier Hallem.

Et annet kjært politisk hjertebarn i denne perioden var etableringen av Tindved Kulturhage. Dette var også et prosjekt som Tomas Iver Hallem brukte mye tid på. Her ble det også en kobling mellom ulike aktører fra teatermiljø, næringslivet, Coop, kommunen og Høgskolen i Nord-Trøndelag.

– Det var et viktig prosjekt som la til rette for næringsutvikling på kulturområdet i Verdal.

Gammel urett

Fra 2007 til 2011 fikk Tomas Iver Hallem utfordringen med å være styreleder i KS, arbeidsgiverorganisasjonene for kommunene i Nord-Trøndelag. Foruten det koordinerende arbeidet i kommunal sektor, kom det i denne perioden på plass en erstatningsordning til den «lille borgeren» som har opplevd urett.

– Erstatningsordningen som kom på plass var for mennesker som hadde blitt tatt ut av skole og plassert på spesialskoler uten at det var grunnlag for det. Erstatningene var et lite forsøk på å gjøre opp for tort og svie etter det som storsamfunnet hadde påført enkeltmennesker. Vi som sitter i det offentlige skal tenke over at vi representerer folket. Når det begås feil fra storsamfunnet så er det viktig at man gjør opp for den uretten som gjort.

– Får du tid noe annet enn å lese politisk dokumenter?

– Det er bevisst valg å være politiker, så det blir lite tid utenom familie og arbeid. En må forsake en del ting, og en blir dårlig på å følge opp venner. Tiden strekker ikke til. For å få ny input på forskjellige ting hører jeg en del på lydbøker når jeg er på reise. Det er alltid ei lydfil, en podcast eller program jeg kan høre på. Jeg er sulten på ny kunnskap, men det blir mye Dagsnytt 18 og Politisk kvarter.

Sentralt i Verdal

I 2011 kom Tomas Iver Hallem inn i fylkespolitikken. Først som gruppeleder, og de siste årene som fylkesråd for samferdsel. Fra nyttår er det altså definitivt slutt på den jobben, og nå venter nye utfordringer i Trondheim. Det blir pendling med Trønderbanen eller bruk av egen bil om det passer bedre for dagens agenda.

– Aksjonsradiusen vår er hele Trøndelag. Sånn sett er det en ganske bra plass å bo på i Verdal. Du har sånn cirka 22 mil til Rørvik, og du har 22 mil ut til Hitra. Slik sett er Verdal ganske midt i det nye fylket.

– Hvordan blir det å skulle slutte å si Nord- og Sør-Trøndelag?

– Nord-Trøndelag og Sør-Trøndelag fylkeskommune har opphørt, men begrepene kommer til å bli brukt i lang tid framover tror jeg. Det er ingen motsetning heller. Vi er alle trøndere, men vi kommer fra forskjellige deler av Trøndelag. Noen har et sterkt forhold til Nord-Trøndelag og kommer sikkert til å bruke denne betegnelsen i årene framover. Og noen har sikkert et sterkt forhold til at de er sør-trøndere. Men vi er alle sammen fra 1.1. trøndere i Trøndelag fylkeskommune – og det er det nye. Det kommer vi til å bli vant med etter hvert.

Hoppet som forandret

Det er med andre ord bare å hoppe i det. Å stå nøle på hvor det bærere hen er ingen god ide. Det var noe i den retningen han tenkte da han stod i hellingen på det øverste hornet på Svolværgeita sammen med en liten gruppe spesielt interessert soldater under førstegangstjenesten.

– Det er ikke hvem som helst som tør å hoppe over fra horn til horn??

– Jeg trodde heller ikke at jeg turte før jeg gjorde det.

– Hvordan var det?

– Det er ikke ekstremt komplisert, men det som gjør at du har en vanskelighetsgrad på Svolværgeita er følelsen av at det er så dypt under deg. Jeg har aldri vært på en så krevende klatretur før. For meg var dette en av de fysiske tingene som har sprengt grensesettingen min. Jeg tenkte at kan jeg gjøre dette, kan jeg gjøre alt. Du får en dødsredsel som du må kontrollere, du må holde kroppen og nervene under kontroll. Kroppen slipper det rasjonelle selv om du er sikret med tau.

– Det var en god følelse å lande på andre siden?

– Ja, da vi kom ned hadde vi adrenalin-rus, et spesielt kick som du får etter å ha prestert noe ekstremt.