Kjære Werner!

Du ble borte så fort, du Werner!

Tirsdag den 19.desember var du som vanlig tidlig oppe og ga din første rapport på Facebook,- og du lurte på hva dagen ville bringe. Litt senere kom du i velkjent stil på mopeden din forbi stuevinduet mitt, på din daglige øratur. Mopeden ble sikkert parkert enten foran Domusbygget, Mega eller Amfisenteret, og du tok fatt på dagens sosiale aktiviteter.

Alle «ørabyggi» kjente deg. Du var daglig innom sentrum, og slo av en prat med de du kjente, og de du ble kjent med gjennom de daglige turene. Blid og trivelig, alltid med en god replikk, godt humør og masse humor. Du likte å snakke med folk, og de likte deg.

Noen timer senere kom du i retur, med handleposen på brettet mellom føttene. Så ble det mattid, før du som oftest fant vegen til godstolen for å vente på at Ban skulle komme heim.

Du var innom på Facebook litt senere på ettermiddagen også,- men så ble det stille. Helt stille!

Da Ban ringte litt før kl 18.30, forstod jeg at det var noe alvorlig galt. Ringte 113, og de dro umiddelbart. Men det var for sent. Du var borte for alltid.

Det var ikke barnehagetilbud da vi vokste opp, Werner, så vi måtte finne på ting og aktiviteter selv. Våre mødre var søstre og møttes hver eneste dag, og hadde mye å prate om, så vi ble oftest overlatt til oss selv.

Du var kanskje ikke Øras FØRSTE «Emil», Werner, men ikke langt unna. Du hadde et «sprettent» gemytt, og var full av påfunn. Alle påfunn var snille og velmenende, menn endte ofte med uheldige utfall. For eksempel da jeg klaget over at mitt nye foldeskjørt var for langt. Da fant du resolutt fram saksa og gjorde noe med den saken,- til mamma og tantes store fortvilelse. Det var mange episoder, og mange påfunn både i hverdag og fest, og mange ganger endte det som det ofte gjør med Emil. Tante Judith var som Emils mamma, bekymret for gutten sin,- men veldig glad i han. Han var «litt av en guting», Werner,- men i beste og snilleste mening.

Du fikk dødsbudskapet om din mor mens du var på konfirmantforberedelse, og det var et større sjokk enn de voksne helt forstod. Gutter «gråt ikke» på den tida, de skulle være tøffe. Men min mor glemte aldri da du etter noen måneder etter begravelsen kom til henne og sa: «Tar det lang tid før dette går over, tante?» Og hun forstod hvor sårbar og lei seg du var, men at du holdt det for deg selv.

Det ble sjølivet på deg som for mange andre unge gutter på den tida, selv om det var tantes skrekk. Du sa alltid at det var en gammel sjømann som tok vare på deg, og det gikk bra.

Du hadde ikke mye lærdom i sekken på hva familielivet innebar av ansvar og plikter, og sjølivet var vel heller ikke den beste arena for å lære mer om det. Men plutselig traff du Rigmor fra Namsos, det ble ekteskap og to flotte gutter,- Kim Werner og Tom Rickard. Etter noen år ble det skilsmisse, og Rigmor og guttene flyttet sørover. Rigmor var ei god mor, og Werner var mer stolt av sønnene enn han alltid klarte å gi uttrykk for.

Aker og Nordsjøen ble arbeidsplassene dine, og du var dyktig og samvittighetsfull i jobb. Leddgikta tok til slutt knekken på arbeidslivet, og du begynte å reise. Og i Thailand traff du Ban. Dere gifta dere, og Ban ble med til Verdal og Rogntun 20 hvor dere har bodd i snart 20 år. Ban tok godt vare på deg, Werner, og det er ikke så lenge siden du sa at du var avhengig av Ban,- noe som var lett å merke når dere var sammen. Hennes milde og blide vesen er det mange som setter pris på,- også dine barn og barnebarn, og hun er alltid positiv og hjelpsom.

Jeg lyser fred over minnene, Werner! Takk for den du var!

Jarbjørg Storhaug

Søskenbarn